En kompleks historie - intervju med Hanan Benammar og Mattias Cantzler

– Oslo byjubileum er et veldig stort prosjekt, det er krevende. Hvis en av oss skulle fått det er sannsynligheten stor for at den andre ville blitt involvert uansett, sier Mattias Cantzler.

Han prater på Teams, fra Myntgata i Oslo, hvor han og Hanan Benammar har studio. De er partnere privat, har stilt ut sammen profesjonelt, men konkurranseforslaget de utvikler til Oslo byjubileum 2024 er første gangen de samarbeider om et felles kunstprosjekt. Benammar er med i samtalen via en tidvis lumsk internettforbindelse fra Paris, hvor hun har kunstneropphold for tiden:

– Vi kjenner hverandre, og hverandres arbeider, veldig godt. Vi har vært sammen i over 10 år og pratet om kunst og politikk like lenge. Vi har sammenfallende interesse for offentlig rom, stedskunst, den type praksiser, og vi utfyller hverandre. Mattias er veldig analytisk, han går dypt i materien. Jeg er bedre på de store, politiske linjene.

Cantzler, opprinnelig fra Sverige, er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Nordland kunst- og filmhøgskole i Kabelvåg. Han jobber i hovedsak med installasjon, skulptur, video og lyd; ofte rom- og stedsspesifikt, ofte med elementer av humor, gjerne med en form for transformasjon. Til installasjonen Plenty of Shit (2014) produserte han biogass av innsamlet hundedritt, som igjen ble brukt til å drive en 16 mm filmfremviser som viste found footage av hundeeiere som filmet kjæledyret sitt som bæsjet.

I lydinstallasjonen Mariusstrømpeblues (2016) ble mønsteret fra den tradisjonelle, norske Marius-genseren matet inn i en hjemmelaget lirekasse, som ga helt nye toner til de norske verdiene.

Fransk-algeriske Benammar er utdannet ved KHiO og Dutch Art Institute i Nederland, og jobber konseptuelt mellom geopolitiske, miljømessige og sosiale forhold. Det var blant annet tallfestingen av jubileet som gjorde henne interessert i utlysningen om å lage et verk til Oslo kommunes kunstsamling – selve definisjonen av hovedstaden som 400 år gammel.

– Det var fascinerende at oppdraget tar byggingen av Christiania som utgangspunkt for å feire Oslo. Byen er selvfølgelig mye eldre enn det, så det er et interessant valg. I tillegg feiret Oslo sitt 1000-årsjubileum i 2000. Hva er kriteriene for en hovedstad, og hvor starter historien? Hva er en by? Jeg ble interessert i å finne ut mer om dette, og interessert i muligheten til å utfordre det litt, sier Benammar.

– Jeg har bodd i Oslo siden 2004, og føler meg veldig hjemme her. Men jeg visste faktisk ikke så mye om Oslos historie, så dette har også vært en fin anledning til å lære mye mer om byen, supplerer Cantzler.

I researchfasen har de dykket ned i arkiver, pratet med historikere og eksperter, forsøkt å danne seg et bilde av fortiden for å kunne sette hovedstaden i kontekst av nåtid og videre fremtid, slik konkurranseunderlaget til byjubileet vektlegger. I prosessen har flere spørsmål dukket opp.

– Byen som et urbant konsept er Christiania. Men historien rundt det Oslo kommune anser som starten på byen, brannen i 1624, har ikke blitt diskutert nok. Fem kvinner ble beskyldt for å ha startet brannen og minst tre ble henrettet som hekser, mens kong Christian IV hadde planer om å bygge Christiania før brannen i det hele tatt skjedde. Mest sannsynlig ble den påsatt – ikke av fem hekser, men av eliten, som ville bli kvitt gamlebyen og bygge en moderne by til seg og alle de danske, velstående vennene sine. Som igjen førte med seg et hardere klassesystem, sier Benammar.

Cantzler legger til at det ikke finnes bevis for at brannen er påsatt.

– Men det finnes veldig lite informasjon om det. Det i seg selv er mistenksomt.

Å bearbeide historien gjennom kunsten kommer med et ansvar. Benammar kjente på det i arbeidet med Dette er vår kropp (2021), fremført under Arctic Moving Image & Film Festival (AMIFF) i Harstad i 2021. Performanceverket markerte det problematiske 300-årsjubileet for Hans Egedes ankomst til Kalaallit Nunaat/Grønland i 1721. Presten fra Harstad startet koloniseringen og kristningen av øya i det nordlige Atlanterhavet, og påførte samtidig store skader på inuittenes egen kultur og religion.

– Akkurat den konteksten er svært sårbar fordi det fortsatt foregår kolonialisering, Grønland er fortsatt under Danmark. Samtidig er Hans Egede en figur i hjembyen sin, i Harstad. Norge har reist kirker, skulpturer og institutter i hans navn. Hvordan skaper du et rom for forsoning hvor du opererer med to virkeligheter samtidig, men uten at noen føler seg utelatt?

Dette er vår kropp var et samarbeid med internasjonale artister fra Kalaallit Nunaat/Grønland og Nunavut (Canada), kor og musikere, og Hans Egedes etterkommer Hans-Henrik Egede-Nissen. En blanding av teater, konsert, messe og ritual ble avsluttet med at Hans Egedes kropp, utformet som brødskulpturer, ble sjøsatt.

I Kunstkritikk omtalte Mariann Enge performanceverket som «en kollektiv bearbeidelse av fortiden» og «et innspill til diskusjonene om avkolonisering som har vært intensivert den siste tiden, særlig etter at Black Lives Matter-bevegelsen ble global etter drapet på George Floyd våren 2020».

– Det ble et veldig inkluderende rom. Folk som ikke var en del av den historien, slik som meg, kunne også delta og relatere til den, sier Benammar.

– Når vi jobber med verket til byjubileet jobber vi jo lineært, vi forholder oss til en kronologi med tanke på historiske datoer. Samtidig er det viktig å forstå hvor vi er nå og hvordan vi kan etablere en fortelling som er mer ekte sett i lys av hva historien er, eller hva samfunnet kan bli; forstå at historien kan være kompleks, noen ganger selvmotsigende. Det er vanskelig å få til, men det er en fin og viktig oppgave.

For Cantzler er Oslo byjubileum 2024 en anledning til å pushe seg selv og sitt eget kunstnerskap.

– Noen av problemstillingene har jeg jo vært borti før, dette med å trekke linjer bakover og fremover i tid for eksempel. Verket jeg viste på Skulpturtriennalen i 2021 ser tilbake på «sivilisasjonen», og stiller samtidig spørsmål til hvor vi er på vei.

Verket han referer til, 2.45 (2021), er laget av en gammel Volvo, som er smeltet, støpt og omformet til en skulptur i samme høyde som verdensrekorden for høydehopp, 2,45 meter. Volvo som symbol på den svenske velferdsstaten er i dag et lukket kapittel. Bilene produseres i Kina, raskere og billigere. Fortellingen har fått en ny retning – kanskje oppover, i høyden, hvor mennesket higer etter nye rekorder, enten det er over stanga eller inn i verdensrommet.

– Men jeg vil ikke plassere meg i en bås. Mer enn en fortsettelse på kunstnerskapet mitt så representerer arbeidet med Oslo byjubileum noe nytt.

For Benammar blir dokumentasjon et viktig aspekt av den potensielle gjennomføringen av verket til byjubileet.

– Det vil være deler av prosjektet som er kontroversielt for folk, vanligvis de samme menneskene, folk som vil sabotere. Vårt ansvar er å sikre at våre medarbeidere jobber i et godt miljø, enten det er ungdommer, Oslo kommune, eksperter, historikere. Vi må være proaktive, og vi må skrive om prosessen hele tiden, også for fremtiden.

Benammar er en av kunstnerne bak omstridte Ways of Seeing (2018), teaterstykket som ble politianmeldt av tidligere samboer til daværende justisminister Tor Mikkel Wara, og som selv endte opp med å bli siktet av Oslo-politiet. Frp-politikeren gikk av mens samboeren ble dømt for angrep på demokratiet. Politisaken mot kunstnerne ble henlagt.

Hendelsene satte fyr på kommentarfeltene, og de involverte kunstnerne måtte tåle både trusler og sjikane. Erfaringen er en av flere som har gjort Benammar bevisst på viktigheten av å ta kontroll på sin egen historie.

– Personlig er jeg ikke redd for debatt, jeg stiller, det er ikke noe problem. Etter alt som har skjedd kjenner jeg mekanismene. Men det jeg ikke har gjort godt nok tidligere er å skrive, styre narrativet – i arbeider, i diskusjoner, i alt egentlig. Det er nødvendig å ha narrativet på plass fordi diskusjonene er så anspente, og det er en liten gruppe som ikke ønsker å gi slipp på definisjonsmakten.

Uavhengig av hvilket verk Oslo kommunes kunstsamling velger å realisere, håper både Benammar og Cantzler at det blir noe som kan bidra positivt inn i den offentlige kunstdiskursen.

– Den er så destruktiv nå, og vi ser konsekvensene i politikken med blant annet kutt i gratis kunstutdanning for alle utenfor EØS, noe som gjør norsk kunstutdanning til den dyreste i verden. Det er viktig å kjempe tilbake, men på en kraftfull måte. Argumentene må være der, erfaringen, kunnskapen, men også vennligheten som trengs for at folk skal føle på kroppen at det også angår dem, sier Benammar.

Å jobbe med kunst i offentlig rom kommer med noen begrensninger på hva man kan, og ikke kan, vise og si.

– Samtidig er det veldig fritt, det liker jeg. Om det koster fire millioner eller én krone, så lenge verket er merkbart og generøst nok så vil folk legge merke til det. Det er interessant, sier Benammar.

Begge kunstnernes erfaring er at kunsten som prioriteres til offentlig rom ofte er svært konservativ. Men fra konkurranseutlysningen skjønte de raskt at Oslo byjubileum 2024 ikke var på utkikk etter nye bronseskulpturer.

– Jeg likte at Oslo kommune kapret jubileet for å finne en mulighet til å få nye verk inn i samlingen, verk som er helt ulike alt de har fra før. Det er bra, vi trenger folk som går på innsiden av institusjonene og bruker strukturene til å gjøre nye ting. Å lage monumentale skulpturer er kostbart, men det vi gjør koster også penger. For å gjennomføre verket vi planlegger må vi involvere mange, det krever kunnskap, utøvere, øvinger og mennesker som skal jobbe kontinuerlig med oss. Det er monumentalt på en annen måte, avslutter Benammar.

• Ayatgali Tuleubek
• Marthe Ramm Fortun
• Helle Siljeholm
• Sille Storihle