Et portrett av Mortensrud - intervju med Yamile Calderón

Hun kjente det allerede på første befaring, før hun ble valgt til å lage et verk med utgangspunkt i Rudshøgda på Mortensrud til Oslo kommunes kunstsamling: Dette prosjektet måtte hun få, og det måtte bli foto.

– Jeg elsker å observere byfenomener, å se hvordan byer utvikler seg; hvordan mennesker interagerer i byen, sosiale fenomener, sier Yamile Calderón.

Vanligvis er hun å finne i studioet sitt på Ila pensjonat, men akkurat denne junidagen prater hun via Teams fra Svalbard. Gjennom Office for Contemporary Art Norway (OCA) sitt samarbeid med Artist Residency-programmet Arctica Svalbard er hun i Longyearbyen for å dokumentere transformasjonen av stedet fra gruveby til moderne samfunn.

Byer i endring er et tema som har preget flere av prosjektene hennes de siste årene. Fjorårets Oslo Stories på Prosjektrom Carl Berner viste foto og video av Oslo over tid: I form av metodiske byvandringer og ekskursjoner fanget hun en hovedstad i utvikling gjennom sesonger. Utstillingen The Fictional City, senest vist på Galleri BO våren 2022, presenterte fotografier fra Tokyo, Berlin, Roma og andre metropoler, og inviterte til refleksjon rundt virkelighet og utopi. Hva er egentlig en perfekt by?

På Mortensrud, og i kjølvann av disse storbyprosjektene, ble Calderón trigget av tanken på å zoome inn. Fordype seg i en del av en by, en bydel.

– Eller, Mortensrud er en del av en bydel igjen, en del av Søndre Nordstrand. Det ligger litt i periferien, det er et sted med sosiale utfordringer. Alt dette gjorde prosjektet veldig spennende for meg.

Calderón er fra Colombia. Hun studerte journalistikk i hovedstaden Bogotá og jobbet flere år i TV-bransjen før kjærligheten flyttet henne til Norge i 2001. Her fikk hun muligheten til å følge opp interessen for fotografi – mens Calderón var student i Colombia fantes det ennå ingen formell fotoutdanning der. Etter to år på Oslo fotokunstskole tok hun en mastergrad ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Journalistikken har hun tatt med seg inn i sin kunstneriske praksis, som er sterkt forankret i en dokumentarisk tilnærming – noe som også gjelder verket hun har laget til Rudshøgda og Mortensrud.

Fotoboken Siste stasjon er Mortensrud portretterer bydelen gjennom arkitektur, natur og menneskemøter. Vi tas med inn i moskeen, inn i kirken, møter skoleelever og beboere, unge og gamle. Med kunstprosjektet ønsker Calderón å vise et alternativt bilde til det som ofte males i media, om Mortensrud som et sted preget av gjengkriminalitet og vold. Hun ville vise et sted med fine boligblokker og store steiner vilkårlig plassert i landskapet; dokumentere de forlatte handlevognene som dukket opp på de rareste steder («bare dét kunne vært et fotoprosjekt i seg selv!)»; menneskene som var så lette å komme i prat med, som drev med alt fra cricket til barnesirkus; stillasene og gjerdene som viser utbyggingen og midlertidigheten til et sted, som i løpet av de neste årene skal få nytt bibliotek, ny skole, ny flerbrukshall, nye OBOS-leiligheter.

Fotoboken er som en byvandring. Vi geleides gjennom det urbane landskapet i ulike årstider, med t-banen som transportåren til og fra, som åpning og avslutning. Korte tekster bryter opp mellom bildene og setter den visuelle historiefortellingen i kontekst:

«Hver fredag kom demonstrantene fra Sian (Stopp Islamiseringen av Norge) til moskeen for å brenne Koranen. Jessica husker at hun var i barnehagen for å hente datteren sin under en av disse demonstrasjonene. Hun lyttet til stemmene til motdemonstrantene som ropte i kor: ‘Vi er Mortensrud’. Hun fikk gåsehud.»

«Kadham og Pakshan var de første jeg møtte i nabolaget. De inviterte meg på middag. Jeg gikk til butikken for å kjøpe blomster, fordi Pakshan er veldig glad i blomster. Etterpå gikk jeg rundt i nabolaget og tok bilder, og jeg kom litt for sent til middagen. Da jeg kom var Kadham sint på meg, etter så mange år i Norge er han vant til å komme i tide.»

– Opplevelsen av stedet og interaksjonen med folkene kommer ikke frem gjennom fotografiene. Her kommer tekstene inn, som en blanding av personlig opplevelse, historier og fakta. Jeg har intervjuet flere mennesker, tekstene gir uttrykk for deres opplevelser og bekymringer. Det gir et dypere bilde av Mortensrud, forklarer Calderón.

Calderóns prosjekt inngår i kunstsamlingens satsing på kunst i byutvikling. Utlysningen Et blivende sted er knyttet til Oslo sør-satsingen, som skal bidra til å styrke nærmiljøene i utsatte områder i Bydel Søndre Nordstrand. Calderón er én av to kunstnere som i 2021 ble invitert til å lage kunst med utgangspunkt i Rudshøgda på Mortensrud, og parallelt med Anne-Liis Kogan har hun brukt hele fjoråret på å utforske området.

I utlysningen ble det blant annet lagt vekt på at kunstprosjektet skulle involvere lokalbefolkningen, hvorav en stor del har minoritetsbakgrunn.

– Jeg er også innvandrer. Jeg er ikke hvit, jeg er ikke norsk, og jeg prater dårlig norsk. Da jeg gikk rundt for å bli kjent med området og treffe folk, trodde de fleste at jeg bodde der, de så meg ikke som en fremmed. En dag jeg trengte å fylle vannflasken min og låne et toalett, spurte jeg en tilfeldig dame om hun kunne hjelpe meg. ‘’Ja, vær så god!’, sa hun, og inviterte meg inn i huset sitt. I en annen bydel i Oslo ville jeg ikke spurt noen på gata om det samme, de hadde sikkert ringt til politiet! Men jeg føler meg veldig hjemme når jeg kommer til Mortensrud, alle er veldig hyggelige.

Å gå rundt i området viste seg også å være den beste måten å få innpass på.

– I starten kontaktet jeg folk via e-post, det funket ikke, ingen svarte. Mens da jeg dro til de ulike stedene, tok med meg kameraet og presentere meg, fikk jeg ta bilder, ingen problem. Det er viktig å dokumentere Mortensrud, det er et sted som kommer til å forandre seg veldig. Det har allerede skjedd mye bare på et år. Kameraet har hjulpet meg til å komme innpå alle generasjoner av mennesker og aktører. Historiene fra første generasjon innvandrere fra 70-tallet er helt fantastiske. Og de må dokumenteres, det er viktig at den kunnskapen ikke blir borte.

Gjennom kunstprosjektet har hun sett hvordan innbyggerne preges av midlertidigheten knyttet til all utbyggingen i området. Mange er utålmodige, mange er skeptiske. Samtidig er hun overbevist om at alle ressursene som legges ned i å utvikle stedet vil ha en positiv effekt på sikt.

– På Mortensrud bor det store familier i små leiligheter. Om vinteren, når barna ikke kan leke ute, trenger de et sted å være. I påvente av nytt bibliotek er det satt opp et midlertidig bibliotek som er veldig fint. Der kan ungdommer gjøre lekser, lese en bok, se en film. For det er litt av problemet, ungdommer har ikke trygge steder å henge. I Norge er standarden at ungdommer har smarttelefon, men på Mortensrud går ungdommer med gamle Nokia-mobiler. De har hus, de har utdannelse, de har mat, de er ikke fattige på samme måte som folk er fattige i Colombia. Men sosiale skiller, som at de ikke har smarttelefon, gjør at de føler seg mindre verdt. Men det kommer til å bli bedre. Det er mange institusjoner som setter inn mye ressurser, og samfunnet er veldig organisert. Mortensrud har en lys fremtid.

I arbeidet med fotoboken har Calderón kjent på forpliktelsen om å lage noe som innbyggerne på Rudshøgda og Mortensrud kan kjenne seg igjen i. Så langt har responsen fra de medvirkende vært utelukkende positiv, og det er viktig for henne. Hun vil at resultatet skal være noe de kan være stolte av.

– I september skal vi ha en utstilling med utvalgte fotografier fra boka, og i november planlegger vi boklansering. Det skal skje på Mortensrud. Boka blir et fint objekt, noe man kan ha hjemme, en tykk coffee table-bok. Alle de involverte får selvsagt et eksemplar, men vi skal også gi den bort gratis til de som kommer på boklanseringen. Andre typer kunstverk må man oppsøke der de er. Dette verket kan de ta med seg hjem, det er et verk de selv har vært med på å lage. Det er noe veldig fint med det.

Ambisjonen med fotoboken er å sette et annet blikk på bydelen, skape en anledning til å oppleve Mortensrud på en tettere, dypere måte. Kanskje blir folk nysgjerrige. Kanskje får de lyst til å dra dit, håper Calderón.

Hva har prosjektet på Mortensrud og Rudshøgda gjort med deg som kunstner?

– Det er veldig interessant å se mangfoldet og spontaniteten, det går tilbake til min egen historie og min egen barndom. Å ha hele Oslo kommune bak seg er også veldig annerledes enn å stå alene i et prosjekt som kunstner. Du blir invitert i møter, treffer aktører, alle er hjelpsomme. Det er veldig fint av Oslo kommune å satse på disse kunstprosjektene i området. Det gjør at innbyggerne får møte kunst på en helt annen måte enn gjennom en skulptur.