Et verk om jubileumsverket - intervju med Sille Storihle

Det var i februar 2023, etter en åpen prekvalifisering, at Sille Storihle og fem andre kunstnere ble invitert av Oslo kommunes kunstsamling (OKK) til å utvikle prosjektforslag til et jubileumsverk til hovedstaden: I 2024 er det 400 år siden Christiania ble grunnlagt, og 100 år siden bystyret vedtok at Oslo-navnet skulle tilbakeføres.

Før sommeren ble det klart at fagjuryen ønsket å se Storihles verk realisert.

«Vi har valgt et prosjekt der vi som oppdragsgiver utfordres til å tenke nytt om offentlig rom – og der selve oppdraget om kunst til jubileet settes søkelys på, med befolkningen og byen selv som omdreiningspunkt», uttalte juryleder Mari F. Sundet, kunstfaglig prosjektleder og kurator i OKK, i forbindelse med offentliggjøringen.

Under arbeidstittelen Open Call er Storihle nå i gang med å produsere en film med utgangspunkt i konkurransen hen selv har deltatt i. I Storihles fiksjonaliserte versjon inviteres fem oppdiktede Oslo-borgere av ulik alder, kjønn, etnisitet, klasse og politisk ståsted til å presentere sine forslag til jubileumsverk for hverandre. De er valgt gjennom en åpen utlysning av kunstneren som leder prosessen, Kunstneren spilles av Storihle selv.

Verket er basert på spilldesign og laiv, såkalt live action roleplaying (LARP), og er en fortsettelse av Storihles arbeid med rollespill som kunstnerisk metode for filmproduksjon. Rammene for karakterer, samspill og miljø er skrevet av Storihle, og med dette som utgangspunkt skal deltakerne i filmen improvisere frem handlingen i fellesskap.

– Premisset i Open Call er at et utvalg spillere blir satt i en posisjon hvor de skal stå for et fiktivt prosjekt og forklare hvorfor dette er det beste kunstverket til Oslo 2024. Det tvinger fram en artikulering av verdier og nyanser om hva som ligger bak når folk har meninger om et verk, hvor det skal plasseres, hva det skal handle om, hvem det skal være for – alle spørsmålene jeg som kunstner må ta stilling til idet jeg gjør et offentlig prosjekt, men som ofte ikke blir en del av den offentlige debatten, sier Storihle.

– Jeg mimerer på mange måter konkurransen jeg selv deltok i. Slik beholder jeg det som interesserer meg ved oppdraget, som er spørsmålene og diskursen rundt hva et offentlig kunstverk til Oslos 400-årsjubileum kan være, sier Storihle.

I atelieret hens på Kunstnerforbundet – et studio disponert som en del av et to-årig utviklingsprogram ved institusjonen – henger en diger whiteboard dekket med fotokollasjer og ulike scener tegnet ut. Her trer konturene av den idealistiske Studenten frem, som vil lage et jubileumsverk på barn og unges premisser; den polske Bygningsarbeideren, som vil hedre arbeidsinnvandrerne som faktisk bygger hovedstaden; Eiendomsutvikleren, som jobber med å revitalisere Kvadraturen og synes en bronseskulptur av Christianias grunnlegger Christian IV er på sin plass; Landskapsarkitekten, som ser for seg en grønn lunge på Sukkerbiten; den eldre Oslo-guiden, som mener at et jubileumsverk må være historisk forankret og ønsker seg et spel i Middelalderparken om bybrannen i 1624.

De fiktive rammene gjør at Storihle kan samle en gruppe mennesker til meningsutveksling, som kanskje ellers aldri befinner seg i samme rom. De forskjellige karakterene belyser hva kunst i offentlige rom kan være for ulike aktører i byen – en måte for Storihle å manøvrere de større politiske spørsmålene på.

– Veldig ofte handler den offentlige samtalen om hvor mye penger som er brukt eller om noe er pent eller stygt. Men hva betyr det å sette opp en bronseskulptur av Christian IV i dag? Jeg ser på jubileumsverket som samfunnssatire; som en måte å behandle betente spørsmål på uten å være moraliserende, men heller invitere til humoristisk refleksjon over tiden vi lever i. Jeg håper å kunne få frem alvor og letthet om hverandre.

Så langt er rammene for karakterene og kunstverkene krittet opp. Nå jobber Storihle med å finne innbyggerne som skal delta i spillet – faktiske borgere, ikke skuespillere. Ønsket er at spillerne som deltar i prosjektet har en personlig erfaring med karakteren de skal spille.

– Akkurat nå er en word of mouth-greie, det liker jeg. Jeg innser at jeg har et større nettverk enn jeg tror, og på en måte gjør det meg mer åpen for byen. Plutselig har jeg kommet i prat med en tidligere ansatt fra Oslo Guideservice, en fyr fra Polen i badstua, noen som driver med Middelalder laiv. Det er alltid noen som kjenner noen de synes jeg burde komme i kontakt med. Det er som et risomatisk nettverk av folk som popper opp, og det er tydelig at prosjektet engasjerer.

Hen leter etter folk som er nysgjerrige, lite selvhøytidelige og som liker å leke. Det gjelder ikke bare de som skal være foran kamera, forklarer hen, men også de som er med i prosessen på veien dit. Charlotte Beck Solvær, med bakgrunn fra blant annet film, gründervirksomhet og kulturledelse, er allerede engasjert som medprodusent.

– Akkurat nå prater vi med folk. For å finne de som skal spille, men også for å gi mer kjøtt til de ulike karakterene og problemstillingene i prosjektet. Jeg vil engasjere folk som har en erfaring de kan knytte til karakteren, samtidig som de jo ikke skal være seg selv. Det er også viktig å være i samtale med andre initiativer i byen i anledning jubileet.

Storihle har utforsket laiv og spilldesign som kunstnerisk metode siden 2018. Gruppekritikken (2022) er et resultat av forskningen, en film og et pedagogisk eksperiment i samarbeid med studenter ved Filmkunstskolen i Kabelvåg, hvor Storihle underviser.

Laiv som metode svarer på noen strukturelle spørsmål hen selv har støtt på i eget arbeid med film – hvem man representerer, hvordan man gjør det, og rolleavklaringen mellom de involverte. Spilldesign åpner for nye måter for samarbeid, deltagelse og medvirkning i en kunstnerisk prosess, forklarer hen.

– For meg er det frigjørende å tenke på design fremfor manus. Med et design streker man opp rammer for at noe kan skje, fremfor å insistere på at noe skal skje. Det er spillerens ønske og spill som avgjør hvor karakteren går, jeg sier ikke noe om hvor de skal ende, sier Storihle.

– Det blir spennende å tenke ut hvilke workshoper, dialoger og samtaler vi skal ha i forkant av innspillingen, hvilke rom jeg skaper for at folk faktisk bidrar og føler at de kan eie en karakter de kan gå inn i. Rammene for utforskning må være trygge.

Det følger et ansvar med å involvere amatører i filmproduksjonen Storihle planlegger. Erfaringen fra Gruppekritikken viser at publikum har vansker med å skille person fra karakter, et aspekt hen er svært bevisst på i arbeidet med jubileumsverket.

– Der finnes det etiske spørsmål og ansvar. Det som interesserer meg ved rollespill er at man står fritt til å bruke egne erfaringer, og det er spilleren som på mange måter styrer karakterens reise. På den måten kan spilleren tre ut av hverdagen for å utforske posisjoner, situasjoner og kanskje meninger som man ikke ville stått for som seg selv. I rommet jeg skal skape i byjubileumsverket håper jeg at publikum aksepterer at spillerne er i karakter.

En avgjørende del av verket blir å etablere gruppen – inkludert hen selv.

– Jeg har veldig behov for å synliggjøre kunstneren som en antitese til den romantiske bohemske ideen folk har. Virkeligheten er langt fra rødvinsglasset, ofte er det åtte til fire-jobbing og mye administrasjon. Jeg pleier å fleipe med at det er lenge siden jeg fikk en master fra BI i praksis! Jeg har lyst til å gestalte kunstnerens rolle som prosjektleder og entreprenør, for den ligger også nær min virkelighet som totalleverandør av dette prosjektet.

Verket skal spilles inn til våren og klippes i løpet av sommeren. Videre postproduksjon skjer til høsten før verket er planlagt ferdigstilt og visningsklart i november 2024.

– Da jeg leverte konkurranseforslaget mitt syntes jeg at jeg hadde kommet opp med et solid konsept som ikke gikk på kompromiss med min kunstfaglighet eller mine interesser. Samtidig er det et ganske risikofylt verk. Jeg trodde på sett og vis at Kulturetaten kom til å ta et tryggere valg hvor de visste hva de fikk, men jeg tror de har tillitt til at jeg har utforsket dette metodisk over tid.