Historien om et verk - Per Kleivas veggmalerier på Ellingsrudåsen skole

På 1970-tallet vokste Ellingsrud frem som en drabantby helt nord ved bygrensen i Oslo. Omkranset av Østmarka gikk området på kort tid fra å være et ruralt og skogkledt landskap til å bli en bomaskin med både boliger og industri. I den massive boligutbyggingen ble etablering av skoler en nødvendig del av ny infrastruktur, og i 1971 stod Ellingsrudåsen skole ferdig.

Ellingsrudåsen skole ble tegnet av en av få kvinnelige arkitekter med egen praksis på 1970-tallet, Elisabeth Amble Tostrup (f. 1944). I tospann med Ulf Harald Lyngar (f. 1938), som Tostrup i en periode delte arkitektkontor med, lagde de to en lavmælt drabantbyskole over tre etasjer, subtilt tilpasset omgivelsenes naturtomt i et skrånende terreng. Ett arkitektonisk grep skilte seg ut fra andre tidstypiske skoler. I stedet for å bygge inn tradisjonelle trappeløp, tegnet Tostrup og Lyngar en langstrakt rampe med trinnfri forbindelse mellom byggets ulike horisontale plan, i en konstruksjon sentralt plassert som en funksjonell ferdselsåre i hjertet av skolen.

Parallelt med byggingen av Ellingsrudåsen, arbeidet Tostrup med en skole på andre siden av Groruddalen. Til Apalløkka skole på Ammerud hadde Tostrup involvert kunstneren Per Kleiva (1933 – 2017) til å lage kunst til skolens fellesarealer.

Samarbeidet mellom arkitekten og kunstneren var en suksess, og Tostrup ønsket derfor Kleiva velkommen til nytt kunstnerisk oppdrag på Ellingsrudåsen skole. Det bestod i all hovedsak av å male veggene tilhørende byggets usedvanlige rampe, som ifølge arkitektene var inspirert av Pompidou-senterets fargerike og nyskapende arkitektur i Paris, i tillegg til å utsmykke to enkeltstående vegger i skolens samlingssal.

Sammen med assistent og kunstnerkollega Terje Roalkvam (f. 1948) løste Kleiva oppgaven rundt rampen med å skape et monumentalt veggmaleri over tre etasjer der en fantasifull malerisk fortelling utspant seg meter for meter: Fra havets bunn i første etasje tett på en svømmende fiskestim, fulgte en reise over havoverflaten i andre etasje, hvor en flokk med fugler streifet rolig over et vann. Og til topps, i øverste etasje, ruvet en skog med grønne og blå trekroner under himmelens horisont.

Kleivas kunstverk med stilisert natur klarte å omforme en prosaisk korridor til å bli en eventyrlig passasje for byggets små brukere. I nesten femti år har rampen med Kleivas verk fungert som en portal, som har muliggjort en romlig opplevelse og en terskelsituasjon, i et ellers så generisk og statisk skolelandskap. Kleivas veggmalerier har skapt et magisk univers for barna, som i noen få øyeblikk i gjennomreise, har kunnet kjenne på forandring og forvandling i et løft av tilværelsen fra det ordinære til det ekstraordinære.

Veggmaleriene på Ellingsrudåsen skole stod ferdig i 1976, og speiler popkunsten som en av 1960- og 1970-tallets rådende kunstretninger. Popkunsten tok i bruk et enkelt formspråk, blant annet influert av reklamebransjens visuelle retorikk, men var også en reaksjon på den abstrakte ekspresjonismens tendensiøse selvhøytidelighet. 

På denne tiden var Kleiva i førtiårene. Han hadde gjennomført studier både i Bergen, Oslo, Stockholm, København og i Firenze, hatt flere separat- og gruppeutstillinger, og vært på ulike reiser i Europa som skulle gi næring til eget virke. Spesielt var det en impulsgivende opplevelse som førte Kleiva i ny retning.

I 1964, året etter at Kleiva debuterte på Høstutstillingen, så han 106 former for kjærlighet og fortvilelse på Louisiana kunstmuseum. Utstillingen var en presentasjon av amerikansk popkunst med verk som demonstrerte en helt ny kunstnerisk frihet. Møte med den amerikanske popkunsten ble et vendepunkt for Kleiva, som etter dette evnet å artikulere et uttrykk og en form han i lang tid hadde søkt.

Sett under norske forhold er Kleiva å anse som en betydelig avantgardepioner, ikke minst i relasjon til kunstnerkollektivet GRAS, som han i 1970 var med å stifte. Kleiva arbeidet innenfor et bredt spekter av materialer og teknikker, fra grafiske silketrykk til skulpturelle readymades, og politisk performativ aksjonisme. Flere av disse finner du i Oslo kommunes kunstsamling. 

Hans veggmalerier til rampen på Ellingsrudåsen skole er i dette et unikt arbeid. Det er ett av få gjenstående muralmalerier fra 1970-tallet som går inn i en lang tradisjon med bygningsintegrerte kunstverk og utsmykking av offentlige bygg i hovedstaden.

Kleiva utfordret sin tids verkbegrep. Men han er og å anse som en foregangsperson i tilnærming til kunst i offentlige rom. Kunstnerisk utsmykking av offentlige bygg var gjennom 1800- og 1900-tallet del av det å etablere en norsk identitet under nasjonsbyggingen, og samtidig et resultat av historiske impulser i utvikling av statlig kulturpolitikk i Norge. Med drabantbyenes tilvekst fra 1950-tallet tilkom også nye finansielle ordninger, som skulle avsette penger til kunst i offentlige bygg.

Blant de offentlige kunstoppdragene Kleiva fikk, statuerer arbeidet på starten av 1980-tallet med en helt ny sykehusblokk i Fredrikstad et interessant eksempel. Også denne gangen samarbeidet Kleiva med Roalkvam, i en nytenkende tilnærming til utsmykking. 

Til sykehuset i Fredrikstad gikk kunstnerduoen for et helhetlig grep som inkluderte vegger og gulv, men også utforming av tekster og skilt. Med et humanistisk blikk på og hensyn til menneskene og brukerne av stedet, klarte Kleiva og Roalkvam å skape et varmt og inkluderende miljø for både pasienter, ansatte og pårørende.

Kleiva var dessuten kritisk til bruken av ordet utsmykking. For han smakte ordet av pynt, av noe som dekorerer og kun tjener til pryd. Han understrekte betydningen av å være likestilt med andre involverte fagaktører i planprosesser, der kunstneren fra byggestart burde ha en selvfølgelig plass sammen med byggherre, arkitekt og ingeniør, fremfor å komme inn i sluttfasen i arbeid sammen med rørlegger og elektriker.

I 2016 gjennomgikk Kleivas bygningsintegrerte verk på Ellingsrudåsen skole en omfattende restaurering. Veggmaleriene på til sammen 370 kvadratmeter hadde da rundt 3000 småskader, deriblant hærverk samt sår etter et branntilløp. Etter grundig forarbeid ble kunstverkene behandlet av konservatorer som vasket vegger skånsomt med mildt såpevann for deretter å tette hull og andre skader, og til slutt male alt opp igjen. 

Få år etter den møysommelige restaureringen kom det et forslag om at Ellingsrudåsen skole skulle rives. Ellingsrudåsen var ikke blant de skolene på listen til Byantikvarens verneplan for skoler i Oslo. Før sommeren 2024 ble vedtaket et faktum, og Ellingsrudåsen skole vil om kort tid bli jevnet med jorden.

Når vi går gjennom livet lager vi spor, skal Per Kleiva har uttalt. Historien om et kunstverk i offentlige rom handler alltid om historien til et bestemt sted og en bestemt tid. Nå kan sporene etter Ellingsrudåsen skole og Kleivas verk om kort tid – nettopp være historie.