Hva slags verk er Tracey Emins "Moren"? - Intervju med kurator Jon-Ove Steihaug

Da vinneren ble annonsert, sa juryen blant annet dette om verket:

«Emins forslag om en stor, sittende kvinneskikkelse vendt mot fjorden vil utvilsomt bli et slående syn på tuppen av museumsutstikkeren og mot bakgrunnen med bylandskapet og arkitekturen i Bjørvika. Med sin umiddelbare og intuitive tilnærming virker skulpturen på samme tid nær og majestetisk, sårbar og storslagen. Tittelen The Mother antyder en moden, beskyttende figur og verket minner oss om de allestedsnærværende motivene av kvinner og akter i Munchs kunst. Som en ikke-idealisert avbildning av en kvinne, laget av en kvinne, har verket også en tydelig feministisk dimensjon.»

Med åpningen av det nye Munchmuseet 22. oktober 2021, åpnet også en utstilling med Tracey Emins verker sammen med Edvard Munchs verker, kalt Sjelens ensomhet. Utstillingen viste både eldre og nyere verk av Emin i en rekke medier, blant annet en bronseskulptur av nedre del av en kvinnekropp. Dermed har publikum fått en god anledning til å bli bedre kjent med Emins kunstnerskap, og kanskje fått en følelse av skulpturen som skal komme.

Av ulike grunner har verket blitt stadig forsinket, men nå er Moren på plass i Oslo, ferdig montert og overflatebehandlet, og klar til å flyttes til Inger Munchs brygge.

2. juni 2022 flyttes skulpturen fra Sukkerbiten til Inger Munchs brygge, og 4. juni blir det avduking. Deretter blir skulpturen tilgjengelig for publikum.

– Kan du fortelle litt om prosessen bak utvelgelsen av Tracey Emin og Moren?

– Dette er en helt ordinær utsmykningsprosess slik den gjennomføres i Oslo kommune; det er et nytt bygg, det settes av penger til kunst, og Oslo kommunes kunstsamling, Kulturetaten har ansvaret for gjennomføringen, på samme måte som KORO har det for statlige bygg.

Det som var litt spesielt i dette tilfellet var at brukeren var et kunstmuseum, så vi ba om, og fikk gjennomslag for, at det var med en brukerrepresentant og en faglig representant for museet i kunstkomiteen. Det ble da Stein Olav Henriksen, direktør på museet som brukerrepresentant, og meg, som kunstfaglig representant.

Det var også ønskelig med en ekstern kunstfaglig representant, og vi kartla noen navn som ble diskutert internt i komiteen og noen kom også på intervju. Valget landet på Andrea Schlieker, og hun ble juryens leder. Andrea har langt fartstid som kurator og er nå direktør for utstillinger på Tate Britain. Hun har bakgrunn fra White Cube i London og før det har hun gjort mange utendørsprosjekter og bestillingsverk. Hun var blant annet en av initiativtakerne bak Folkstone-triennalen, en stor festival for utendørs kunst i England. Hun hadde mye kompetanse og erfaring fra slike prosjekter som vi var på vei inn i.

Som de kunstfaglige representantene var det primært Andrea Schlieker og jeg som presenterte et større materiale med kunstnere som kunne være aktuelle. Vi gjorde research og presenterte ganske mange kunstnere, så ble det diskutert i komiteen og så landet vi på de syv kunstnerne: Matias Faldbakken, Tracey Emin, A K Dolven, Cristina Iglesias, Olafur Eliasson, Ragnar Kjartansson og Adrián Villar Rojas. Bakgrunnen for å invitere disse kunstnerne til å levere et forslag var at vi ønsket et bredt grunnlag, kunstnere som jobbet ganske forskjellig, for å få ulike forslag som gikk i ulike retninger. Noen jobbet med skulptur i tradisjonell forstand og noen jobber mer med miljøer. Vi ville ha både internasjonale og norske kunstnere i konkurransen.

Så etter en prosess der vi gikk gjennom alle forslagene ble juryen etter hvert enige om at Tracey Emins forslag til verk var det som ville fungere best. For meg personlig syntes jeg at hun relaterte seg til Munch på en veldig selvstendig måte, det føles ikke klamt eller som at hun forsøker veldig å relatere seg til Munch. Samtidig er det rett i hjertet på Munchs motiviske og tematiske verden. For meg så handlet det også om det måtte være noe folk umiddelbart kunne relatere seg til. Jeg mente at vi måtte unngå å sette opp et kunstverk der folk må ha en forklaring først for å forstå det. En sittende menneskefigur er umiddelbart forståelig. Ikke for å lage enkel kunst for folket, men fordi at hvis du må lese en oppskrift for i det hele tatt å være på sporet av hva det handler om, så er det feil i en sånn sammenheng. Et annet moment juryen var opptatt av er at Bjørvika som sted er preget av hard arkitektur, og at noe som var mer organisk kunne være velkomment.

Her kan du lese om og se alle forslagene.

– Hva kan du si om verket i forhold til Tracey Emins øvrige kunstnerskap?

– Tracey Emins kunstnerskap fra 1990-tallet til i dag er jo den umiddelbare konteksten her. Hvilken sammenheng og utvikling The Mother er en del av. På 90-tallet var hun en slags kvinnelig enfant terrible og knyttet til de som ble kalt YBA (Young British Artist), og den berømte Sensation-utstillingen på Royal Academy of Arts i 1997 med verk fra Charles Saatchis kunstsamling. Da var hun særlig kjent for installasjoner, performance og andre medier.

Det er karakteristisk for hennes kunstnerskap at hun tar kontroll over kroppen og seksualiteten. Med en nærmest uhørt kraft har Emin gått lenger enn mange andre og uredd gitt stemme til kvinneerfaringer. Denne insisterende viljen til å snakke om det problematiske i eget liv, om kroppslige temaer som sex, abort og overgrep, ga Emin en særegen posisjon som feministikon tidlig i karrieren. Hun var jo beryktet og en medieyndling.

Men så har hun de siste ti-femten årene zoomet seg inn på mer klassiske medier, begynt å jobbe mer med maleri og litt skulptur og bronse. Det du ser, som også er tilstede i dette verket, er at hennes biografi eller hennes egen erfaring kan du si, er tilstede i verket, og det litt ekspressive og traumatiske. Hun henvender seg veldig sterkt til noe som er emosjonelt og psykologisk. Hun har jo også snakket om at Munch var den store kunstneren for henne helt siden hun var i tenårene. Hun har fulgt hans kunstnerskap hele veien.

Som nevnt har hun siden 1990-tallet tematisert spesifikt kvinnelige erfaringer. Hun er jo feminist, men jeg tenker at i engelsk sammenheng så er det også en veldig tydelig klassedimensjon her. Hun kommer jo fra arbeiderklassen og i England er de tingene mye sterkere aksentuert. Det er hvert fall mitt inntrykk av at måten hun snakker på og attityden hennes som hun tar med inn i kunstfeltet innebærer en dobbelt overskridelse. Så har hun drevet dette frem til å bli en internasjonal kunststjerne, det er ganske interessant på mange plan.

Hvis vi skal plassere The Mother inn i Emins kunstnerskap, så henger det veldig tett sammen.

– Er det en feministisk dimensjon i verket?

– Det er en kvinnekropp som ikke er den typiske, idealiserte kroppen som gir verket et feministisk anslag. Det er laget av en kvinne og fremstiller ikke en konvensjonell kvinnekropp. Hvis du tenker på de skulpturene som avbilder kvinner som finnes her i Oslo, så har du Vigelandsparken og du har Kate Moss i Operapassasjen, hvor den er mer pornografisk. The Mother bryter med en klassisk idé om et kroppslig ideal, samtidig som den bryter med et samtidig, mote- og mediekonstruert bilde av kvinnekroppen. En annen liten overskridelse er, i den grad du leser den som noe som refererer til noe, så er det en form for gammel kropp. Den bryter med en slags begjærslogikk, det er på mange måter en avseksualisert kropp. Samtidig er det noe i posituren som er tvetydig.

I en ungdomsdyrkende kultur som vi har, er det en liten spenning i det at Emin har laget denne litt forfalne, gamle kroppen. På en måte er det jo en hommage til kvinnene som har født oss – til moderskapet – det er noe vakkert ved det, å løfte det frem.

– Hvordan synes du verket passer inn i kunsthistorien?

– Kunsthistorien er full av avbildninger av kvinner, og et sentralt motiv i kristen mytologi er Jesu mor, med og uten barn, som man finner i ulike varianter i kirker over hele verden.

Andre kjente motiver i kunsthistorien man kan nevne er den italienske maleren Tizians liggende Venus (1534) og den franske maleren Édouard Manets Olympia (1863). Med den franske skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) frigjøres motivet fra naturtro gjengivelse, og det går en linje her til verk som Picassos Pikene fra Avignon (1907) og Willem de Koonings røffe kvinnemotiver fra begynnelsen av 1950-tallet. Formmessig har disse motivene slektskap med The Mother, men de er eksempler på menns blikk på kvinnekroppen.

Et eksempel på en kvinne som har laget en uvanlig skulptur som tematiserer kvinners virkelighet, er den franske kunstneren Niki de Saint Phalles SHE – a cathedral (1966) på Moderna Museet i Stockholm, en kjempeinstallasjon av en fargerik, liggende kvinne som var så stor at publikum kunne går inn i den – gjennom en inngang i vagina. Emins ruvende morsskikkelse på 9 meter er derimot stilltiende og uinntagelig.

– Er det en biografisk komponent der også?

– Det er jo noe Tracey Emin selv har snakket om og vært åpen om, også før dette verket, det at hun selv ikke har fått barn. Det har absolutt vært en problemstilling for henne. Sånn sett kan du si at hun treffer alle karrierekvinners store dilemma. I Norge har vi gjort det sånn at det er mulig for mange å gjøre begge deler, men ellers i verden er det mange steder du må velge om du vil ha karriere eller barn. Det å gjøre moderskapet til et tema er veldig tett på en politisk dimensjon synes jeg, og som gir implikasjoner i mange retninger. Og det kan være mye følelser knyttet til dette. Det er mye interessant man kan reflektere over rundt moderskapet generelt, og relatert til Tracey Emin, og relatert til Munch. Sånn sett så er verket interessant i forhold til de diskusjonene det kan avstedkomme.

På mange måter er Emin en klassisk, romantisk, sjelfull ekspressiv kunstner, og jeg synes det er vakkert hvordan hun drar opp et verk som er veldig henne, men samtidig snakker så fint med Munch. Det gir veldig mening at en kvinnelig kunstner i dag kan gå rett inn i nervesystemet til Munch, og omvendt. På tvers av alle mulige andre forskjeller, så er de på et vis på samme sted.

– Hva tenker du om at dette blir et veldig monumentalt verk?

– Den fysiske størrelsen er en viktig faktor i hvordan dette verket virker. Den kan oppleves på relativt stor avstand og det er et aspekt ved skulpturen, at den blir et landemerke. Jeg synes også det er en fin dimensjon at den har gått fra denne lille, våte leireklumpen i hånda til kunstneren og nå får en så monumental størrelse. Nå du kjenner til den prosessen, så gir det for meg en viktig dimensjon til det du ser. Det gir en assosiasjon for min del til Claes Oldenburg og de objektene som han dro opp i megastørrelse. Det blir nesten litt absurd, som en dimensjonsforstyrrelse. En annen side av dette er jo at det er så raskt gjort. Denne megafysiske, tunge, bastante på et vis, materialmessig, som kommer fra dette lette, nesten flyktige utgangspunktet. Derfor er det også veldig interessant hvordan du kommer til å se overflaten og formene.

Dette stemmer for øvrig også med hvordan Munch arbeidet med det uferdige, det skissemessige og det prosessuelle. Det vanlige når det er offentlig skulptur er jo at det er veldig definert, avsluttet og tydelig. Det er en sluttet form på en måte. Hvis du tenker figurativ, tradisjonell bronseskulptur. Sånn som Emin jobber kan jo knyttes til Rodins måte å innføre noe mer plastisk og ekspressivt i skulpturen. Så sånn sett har den jo en veldig direkte linje bakover i moderne skulptur. Det er noe med den monumentaliteten som både er virkningsfullt og meningsbærende i forhold til skulpturtradisjonen.

Du kan jo si at siden det nye Munchmuseet er et gigantiske monument til den store, geniale, mannlige kunstner, så er det jo veldig flott at det monumentet der ute er laget av en kvinnelig kunstner. Men det var jo det konkrete kunstverket og hvordan det kunne fungerer som var avgjørende.

• Andrea Schlieker (juryleder), Kurator for museumsutstikkeren og direktør for utstillinger ved Tate Britain, London
• Jon-Ove Steihaug, Kurator for museumsutstikkeren og avdelingsdirektør Utstilling og samling, Munchmuseet
• Simen Bakken, Oslo kommune, Kultur- og Idrettsbygg, byggherre for museumsutstikkeren
  
• Jens Richter, Estudio Herreros, hovedarkitekt for det nye Munchmuseet
• Bente Kleven, LPO Arkitekter, lokal arkitekt for den nye Munchmuseet
• Nina Dillingøen, ÅF Advansia AF, prosjektledelsen for det nye Munchmuseet
• Stein Olav Henrichsen, Direktør for Munchmuseet