Hvem er Anna Daniell?

14. oktober 2021 ble Anna Daniells skulpturelle installasjon 15 sider av Oslo avduket i Oslo Rådhus.

Verket er montert inne i trappeoppgangen fra Sjøsiden og er det første nye permanente bestillingsverket i Rådhuset på mange år.

Fra før finnes kunst av en rekke kjente kunstnere, som Alf Rolfsen, Elsa Poulsson, Henrik Sørensen, Per Krohg, Edvard Munch som pryder bygget både ute og inne.

Kritiker Arve Rød har beskrevet Rådhuset som «det nærmeste vi kommer følelsen av en gotisk katedral i Oslo. Det er monumentalt og prangende og på samme tid litt dystert og utilnærmelig. Det er riktignok en katedral for profane krefter. Rådhuset er jo nærmest det motsatte av et gudshus; det er den lokale forvaltningens og de daglige, pragmatiske forhandlingenes høyborg. Utsmykkingen av huset viser til en historie om arbeidets sved, samfunnsbyggingens utopier og makt og administrasjon.»*

Det er altså en ladet sammenheng Anna Daniells 15 sider av Oslo går inn i.

Den overordnete idéen for kunstprosjektet, fra rådhusforvaltningens side, var å skape et dynamisk samspill mellom kunst, arkitektur og rådhusets identitet som byens politiske bygg.

Kunstverket Daniell har laget representerer Oslos innbyggere og er sammensatt av 15 unikt utformede skulpturer, inspirert av byens nåværende 15 bydeler. I tillegg til de 15 skulpturene, har Daniell laget en miniatyrskulptur og en bronseskulptur som representerer Sentrum og Marka, steder som ikke er offisielle bydeler, men som likevel er betydningsfulle områder i Oslo.

Vi møtte Anna Daniell i Rådhuset og tok en prat med henne om verket og hvordan hun jobber som kunstner.

– Kan du fortelle litt om deg selv?

– Jeg er oppvokst på Nesodden og foreldrene mine kommer fra Polen omen jeg er født her i Norge.

Jeg har bodd mange år i Oslo og jeg føler at det er landsbyen min, men jeg har også bodd litt i utlandet, i England, Nederland, Korea og brukte mye av 20-årene på å reise rundt å se verden. Men nå bor jeg på Nesodden igjen, i en hytte i skogen sammen med mannen min, hunden min og datteren min på 3 år.

Jeg begynte relativt sent med kunst i forhold til mange andre, jeg tror jeg var 24 år gammel da jeg begynte på utdannelsen og i det hele tatt var innom kunstverden. Siden 2006 har jeg holdt på jevnt og trutt med kunst og spesielt skulptur som en fulltidsjobb.

Det som er det vanlige med mine kunstprosjekter er at jeg lager skulptur, men det jeg gjør med skulpturene før eller etter, det er det som kjennetegner min kunstpraksis. Jeg inviterer inn folk til å viske til skulpturene, til å intervjue skulpturene, til å synge en sang for skulpturene, at det følger med en form for iscenesettelse, men samtidig reell historie, og det har jeg også videreført på Rådhuset.

Jeg lager skulpturer, men det sentrale ved mitt kunstnerskap er hva jeg gjør med dem. Skulpturene har vært hjemme hos folk, blitt holdt foredrag for, blitt hvisket hemmeligheter til, opptrådt i film eller vært i samtale med forfattere som eksempelvis i Et intervju med en deprimert skulptur (2018) hvor jeg inviterte Vigdis Hjort til å tilbringe en dag alene med en av mine skulpturer og skrive en fiktiv tekst.

Jeg iscenesetter eller tilrettelegger for at skulpturen skal få en egen reel historie som til slutt blir en del av den. En stund hadde jeg et galleri hjemme i stua som het Planka og besto av en plankehylle der vi viste kunst. Jeg har også arrangert utstilling på Bislett stadion med oppblåsbare skulpturer som var åpen for alle. Det handler om å prøve å holde høy kvalitet samtidig som man kan nå ut til et bredere publikum, på en måte rekruttere inn flere til kunstens fantastiske verden, det har alltid vært viktig i min kunst at det skal være forståelig på flere nivåer.

– Hva slags forhold har du til Rådhuset?

– En periode hadde jeg atelier i Rådhuset. Det finnes tre atelierer i østre tårn her som lånes ut gratis til kunstnere, og to år hadde jeg plass her, det var i 2017-19. Så jeg har lusket mye rundt her og en ting som er spesielt med Rådhuset i Oslo i forhold til mange rådhus rundt om i verden er at det er delvis åpent for folk i byen – de forskjellige innvielsesseremoniene, konfirmasjoner, statsborgerseremonier, bryllup. Da jeg hadde atelier her tror jeg at jeg tenkte at det måtte være veldig flott å lage en utsmykning her. Men da jeg fikk utsmykningsoppdraget tenkte jeg bare: «å hjelp!»

Jeg hadde litt prestasjonsangst fordi det var Rådhuset, jeg liker bygget veldig godt og er veldig glad for at jeg fikk lage noe som skulle være her permanent.

Samtidig var dette et veldig spesielt tidspunkt i livet mitt. I februar 2019 fikk jeg mitt første barn samtidig som jeg ble diagnostisert med alvorlig type brystkreft og måtte gjennomgå cellegift og strålebehandling samt flere operasjoner. Det å bli konfrontert med liv og død på samme tid som jeg skulle utarbeide et forslag til et permanent kunstverk på Rådhuset, som tilsynelatende skulle vare evig, når jeg på samme tid var redd for at min tid her var over opplevdes veldig intenst samtidig som det nok forsterket ønsket om å få dette oppdraget.

– Kan du si noe om kunstverket du har laget?

– Først og fremst var det vel et ønske fra min side å lage et kunstverk som tematisk sto litt i motsetning til veldig mye annen utsmykning på Rådhuset, som er veldig fantastisk flott – Rådhuset er jo et mesterverk når det gjelder utsmykning, alt er veldig gjennomtenkt – til og med gardiner og tepper på gulvet og alt – men alle motivene er veldig nasjonsbyggende, nesten litt kulturromantiske. Det var jo Norge på en tid da man prøvde å finne en nasjonal og kulturell identitet og derfor handler mye om de store tingene i historien og livet. Jeg hadde lyst til å lage et kunstverk som representerte Oslo-innbyggerne – at de også skulle være representert på Rådhuset.

Dette var en tematisk videreføring av et skulpturprosjekt jeg gjorde på Vigeland-museet under Norsk Skulpturbiennale i 2016. Da bygget jeg et lite atelier inne i bakgården på Vigeland-museet og laget bydelsskulpturer der i utstillingsperioden, i samarbeid med representanter fra hver bydel.

Det er 15 bydeler, men Marka og Sentrum telles ikke som bydeler. Så det er egentlig 17 bydeler, men det er to som ikke er offisielle. Dermed ble forslaget mitt at jeg skulle lage en skulptur for hver bydel, pluss to små skulpturer og iscenesette en historie rundt disse før montering og avduking.

De offisielle bydelskulpturene plasserte jeg i metallrammer som ligner på gelenderet på trappen. Tanken var at man kunne trekke videre noe som allerede eksisterte i bygget ved og lage disse rammene. Jeg ville sveise sammen arkitekturen og kunstverket.

Det er jo på en måte to ytterpunkter i kunstnerisk utsmykning på bygg, på den ene siden har man bronseskulpturen som står opphøyet på en sokkel, hvor det ikke er noe tvil om at dette er en skulptur, og i den andre enden av skalaen har man kunstverk som er så integrert i bygget at det er vanskelig å se forskjell på kunsten og bygget (arkitekturen.) Visuelt hadde jeg et ønske om å treffe et sted midt mellom disse to ytterpunktene. Også synes jeg det er veldig morsomt å ha skulpturer i rammer og leke litt med sjangeren.

Det er ikke uttalt hvilken bydel som hører til hvilken skulptur. Det får publikum bare spekulere om. Jeg ville ikke at folk skulle ta det for bokstavelig å begynne å tolke det i forhold til stereotypier om bydelene.

Skulpturene er laget på atelieret mitt på Nesodden. Jeg har fått hjelp fra min fantastiske assistent og kunstner Erle Saxegaard som også har vært med på å lage noen av skulpturene. Skaia arkitekter har hjulpet med tekniske tegninger men jeg gjorde mye selv og brukte mye tid på å finne ut hvordan de skulle henge i forhold til hverandre og for å bevare siktelinjene. Vanligvis ser man ikke en skulptur ovenfra og under men her kan man bevege seg å se de fra absolutt alle vinkler.

De er støpt i støpeformer med noe som heter cellbetong som er en form for lettbetong som brukes i byggeindustrien men selv om det kalles lettbetong så veier den største skulpturen 80-90 kilo og stativene som er sveiset av Kampen mekaniske verksted veier jo også litt.

– Du lagde også en slags seremoni rundt verket, kan du si litt om det?

– Jeg ønsket å finne en metode som koblet skulpturene til bydelene - uten at jeg måtte løse en kode når jeg laget skulpturene - så jeg kunne jobbe fritt og intuitivt og lage 15 skulpturer som både henger sammen og har et selvstendig uttrykk. Og da tenkte jeg som jeg har gjort mange ganger før – å iscenesette seremonier før skulpturene blir montert. Jeg tenkte at jeg skal invitere en person fra hver bydel i Oslo som skal hviske en hemmelighet til hver sin skulptur. Og den hemmeligheten forblir mellom den personen og skulpturen.

Så hvordan skulle jeg velge de personene? For med å velge dem så kan det jo påvirke verket veldig, lesningen av verket. Etter mye om og men så kom jeg frem til at utvalget av mennesker skulle være så tilfeldig og variert som mulig i forhold til kjønn, kulturell bakgrunn og alder. Så jeg prøvde å ikke ha et system på den utvelgelsen – så den skulle komme litt av seg selv, litt sånn underveis, men at jeg passet på at det ikke bare skulle blir folk på min alder for eksempel. Jeg var innom tanken på flere utvelgelsesmetoder som lotteri, utlysning, audition men falt tilbake på et mer stillferdig utvalg, det var uansett hemmeligheten som skulpturen skulle få som var det sentrale, og siden jeg ikke kunne vite hva slags hemmeligheter folk ville hviske så var det ikke sentralt ved utvelgelsen hvem det var. Det var heller sammensetningen av gruppen, av Oslo-innbyggere som helhet jeg fokuserte på.

Så fikk vi samlet sammen en flokk, noen via folk jeg kjenner, og noen som jeg har møtt før og noen jeg aldri har møtt tidligere. Alle fikk god informasjon om kunstverket og utsmykningsprosjektet i forkant slik at de var klar over hva de var med på.

Den 20. oktober kl. 17 holdt vi en uformell hviskeseremoni på Oslo Rådhus. Skulpturene hadde ankommet samme morgen og ble lagt utover gulvet inne i nærheten av der de skulle monteres. Bydelsinnbyggerne møtte opp i borggården og vi gikk sammen gjennom Rådhuset og ned til sjøsiden hvor kunstverket skulle monteres. Etter en kort velkomst i trappen fikk de en lapp hver med hvilken bydel de hørte til og vi hadde festet en lapp på hver skulptur. Så gikk alle frem og fant sin bydelsskulptur og så hvisket de. Deretter fikk vi kaffe og kake av Rådhuset. Hver skulptur har nå hver sin hemmelighet!

Jeg trodde det skulle bli litt morsomt, men så ble det veldig høytidelig. Og alle hvisket så lenge. Jeg hadde sett for meg at alle bare hvisket noe kjapt, men noen hvisket veldig lenge. Jeg tror alle likte det og synes det var en fin oppgave. Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å takke alle hviskerne!

Jeg må innrømme at jeg var litt frem og tilbake om den hviskeseremonien. I hjertet så ville jeg det, men så tenkte jeg at kunstkomiteen kanskje ville tenke det var litt tullete. Og jeg tror nok at de hadde sagt nei til det om det var for bare for 10-15 år siden, mens nå er det litt i tidsånden, meditasjon og fraværet av det spirituelle og det religiøse i det norske samfunnet, det kommer liksom tilbake i andre former og får en større aksept. Så rett før jeg gikk inn for å presentere forslaget mitt for kunstverket så tenkte jeg: «jeg går for det» så var jeg veldig påpasselig med ikke å le som jeg lett gjør når jeg blir nervøs.

Anna Daniell (f. 1978) er en kunstner bosatt i Oslo. Hun arbeider med skulptur, film, performance og tekst. Kunstnerskapet undersøker hvilken betydning kunst og gjenstander kan ha for oss i samtiden. Daniell skaper iscenesatte situasjoner mellom publikum og kunsten, for å snu om på vante perspektiv om at ting kun er noe vi skaper og bruker – og ikke noe som påvirker, hjelper og former oss. Gjennom menneskets historie har skulpturer og gjenstander vært mye mer enn bare ting. De har blitt ladet med overnaturlige krefter. Slike gjenstander har vært grunnleggende for fellesskapsfølelse og identitet.

Anna Daniell har tidligere stilt ut på gallerier og museer som Kunsthall Trondheim, Vigeland-museet, Galleri Trafo og Total Museum of Contemporary art i Seoul. Nylig ble hun kjøpt inn av Henie Onstad Kunstsenter og viser for tiden en nylaget skulptur der i utstillingen Oppgjørets time.

14. oktober 2021 ble verket avduket.

I anledning avdukingen hadde kunstneren invitert komponist Jan Erik Mikalsen til å lage et bestillingsverk som først ble fremført fra klokketårnet av klokkenist Laura Marie Rueslåtten og deretter av Nynorsk messingkvintett inne for skulpturene. ⁠

⁠Rådhusforvalter Marit Jansen, Byråd Omar S. Gamal og kunstner Anna Daniell holdt taler. ⁠

* Arve Rød: Rådhuselektronika – Om strømnettets mørke G, i osloBIENNALEN FØRSTE UTGAVE 2019 - 2024: Nye, Pågående og Avsluttede prosjekt pr OKTOBER 2019 (red. Eva Gonzales-Sancho Bodero og Per Gunnar Eeg-Tverbakk), Oslo 2019, s. 224