Hvem er Pedro Gómez-Egaña?

I kunstnerskapet sitt utforsker Pedro Gómez-Egaña gjerne erfaringer knyttet til tid og teknologi. Han er opptatt av bevegelse, rytmer, kroppen og steders historie. Ofte tar han utgangspunkt i det aktuelle stedet der han skal utvikle og vise et kunstprosjekt.

Da han vokste opp i Colombia lærte han å spille fiolin fra han var seks år gammel. Som 14-åring flyttet han inn til hovedstaden Bogotá for å studere klassisk musikk. Han flyttet videre til Denver i USA for å studere på musikkonservatoriet fra han var 17 år gammel. På grunn av en skade forårsaket av for mye spilling, avsluttet han studiene ved konservatoriet og flyttet til London for å starte på nytt. Der studerte han komposisjon, men også dans og koreografi. Siden kom han til Bergen for å studere kunst, og i dag bor og virker han som kunstner i Oslo.

Vi møtte Pedro på Zoom og stilte ham noen spørsmål om bakgrunnen hans og hvordan han jobber som kunstner.

– Kan du fortelle oss om oppveksten din?

– Foreldrene mine var veldig eksentriske. De hadde bakgrunn som skuespillere. Min far drev med fjernsyn og teater, og min mor var teaterskuespiller i Chile, der hun kom fra. Det var slik de møttes. Men de skiftet yrke og faren min ble politiker og moren min ble diplomat, så jeg husker dem ikke som skuespillere. Men de var opptatt av å gi oss kulturell og kreativ opplæring, det var mye dikt og litteratur.

Som seksåring begynte jeg å spille fiolin, og som 14-åring fikk jeg en plass i et orkester i Bogota. Da flyttet jeg hjemmefra. I oppveksten levde jeg mye i den bobla det er å spille klassiske musikk, du må øve hele tiden, 8-10 timer om dagen, og være veldig disiplinert og kompetitiv. Dermed måtte jeg vokse opp fort. Det var interessant, men også krevende. Dette var også i en periode der det var borgerkrig i Colombia og jeg kunne ikke bare gå alene til skolen, noen måtte følge meg. Det var bombeøvelser på skolen og bomber gikk av i nabolaget. Det var en dramatisk kontrast mellom det beskyttede livet med øving og spilling og de omveltningene som skjedde rundt meg.

Siden jeg spilte og øvde så mye, hadde jeg ikke en vanlig oppvekst eller tenåringstid. Jeg bodde for meg selv og hadde nesten en yrkeskarriere da jeg var 15, og som 17-åring flyttet jeg til USA. På en måte vokste jeg opp fort, men samtidig gikk jeg ikke gjennom noe tenåringsopprør. Da jeg var i 20-årene fikk jeg en skade i armen på grunn av for mye spilling, og da tok jeg igjen noen av det forsømte.

– Hvordan ble du kunstner?

– Det skjedde på en vemodig måte, men egentlig var det en forkledt gave. Som nevnt ble jeg skadet av spillingen, noe som ofte hender med profesjonelle musikere, og fra en dag til neste var livet mitt totalt endret. Når du har vært en fiolinist fra du var 6 og som 21-åring har du ikke det lenger, så føler du deg bedratt av kroppen din og skjebnen. Og da det skjedde ble jeg veldig dårlig behandlet av skolen, jeg mistet studiestipendet mitt og alt og de sa at jeg kunne komme tilbake når jeg var 100% i form. Jeg ble veldig sinna på hele systemet. Det tok et år med kirurgi og restituering, og det opplevdes veldig traumatisk.

Da jeg begynte å vurdere om jeg skulle øve for å bli fiolinist igjen, drev sinnet meg i en annen retning. Jeg begynte å skrive musikk, å komponere, men det var mer som et kunstprosjekt. Det handlet ikke om musikk, men om musikerens kropp og instrumentene - disse veldige merkelige gjenstandene eller protesene som vi bruker for å lage musikk. Det kan nok helst karakteriseres som støy, men det var en produktiv prosess der jeg undersøkte ulike elementer av musikken som system: hvordan musikken blir til, synkronisering, orkesteret, påkledningen, tradisjonene og stivheten i det hele. Dette tok meg etter hvert videre til performance.

Jeg studerte på Goldsmiths i London og begynte å utforske hybrider mellom musikk, danse og kunst. Dette var fra rundt årtusenskiftet til 2005. I London fikk jeg løsrevet meg fra det traumatiske ved å være en fiolinist som ikke kunne spille, og begynte å interessere meg for spørsmål knyttet til kroppen, bevegelse, hastighet og tid. Så jeg ble en kunstner gjennom performance, den bevegelige kroppen, og etter hvert overførte jeg disse erfaringene på gjenstander og ble interessert i forholdet mellom teknologi og tid.

– Hva kan du fortelle oss om verket «Inmeridiem» som du lager til Deichman i Bjørvika?

– Verket består av en stein fra Akerselva som settes inn i en seremoniell ramme. Hver dag i ett år vil en person komme til biblioteket akkurat mellom soloppgang og solnedgang og få ta del i verket. Med verket forsøker jeg å utforske spørsmål om tid som noe annet en hastighet eller tidslinje. Jeg prøver å vise at en gjenstand eller en situasjon kan motstå den konvensjonelle måten å forstå tid på, og på samme tid ha i seg fortid, nåtid og fremtid. Tiden blir på en måte materialisert. Og den steinen som jeg har hentet fra Akerselva, driver narrativet i dette verket. Enhver stein fra Akersleva bærer i seg mange elementer, ting den er berørt av, som industrihistorie, kanskje narkotika, rester etter dyr, forurensing. Akerselva har dødd og blitt vekket til live flere ganger på grunn av klorutslipp. Det er mye historie tilstede i den steinen og jeg ønsker å utvide Akerselvas territorium slik at vi kan forstå at også elva er en del av oss, og vi er en del av den.

Biblioteket ligger ved et møtepunkt; Akerselva skiller øst og vest, og Deichman ligger ved elvas utløp der den går over i fjorden. Så det ligger både sosiokulturelle og klasseimplikasjoner her. Samtidig ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot biblioteket som sted for kunnskap, kunnskap er ikke bare noe du får gjennom lesing, men det er også noe du sanser, og elven bærer i seg mye kunnskap. Det prøver jeg å få frem med dette prosjektet.

Så jeg former en slags seremoni rundt den steinen, og med det gjøres publikum mer mottagelig for å erfare den kunnskapen og de forbindelsene som steinen bærer i seg på akkurat dette punktet mellom øst og vest, mellom elva og fjorden, mellom fortiden, nåtiden og fremtiden.

– Hvordan fikk du ideen til verket?

– Ideen kom fra elva. Da jeg flyttet til Norge og skulle få statsborgerskap, måtte jeg ta kurs i samfunnskunnskap. Da lærte jeg at Oslo er delt av denne elva som går fra Maridalen til fjorden. Det var fascinerende hvordan elva er med på å definere Oslo og har så mye historie knyttet til seg.

Det er typisk for flere av verkene jeg har laget at stedet former verket. Da jeg lagde et verk for Kochibiennalen tok jeg utgangspunkt i havna der. Det tok mye arbeid å bygge den havna, og de trengte den, men stedet egnet seg egentlig ikke for det. I Sri Lanka laget jeg et verk som handlet om arkivene som ble tapt i byen Colombo da det var borgerkrig. Og da jeg var med på LIAF i Lofoten, tok jeg utgangspunkt i malstrømmene som ifølge historien skal være der. Edgar Allan Poe skrev om dem, og det er en hel del myter om malstrømmene i Lofoten og hva som skjer med dem som faller oppi der. De skal være som en portal til et annet sted. Så ofte finner jeg en kobling til stedet gjennom historien eller litteraturen.

Oslo er hjemmet mitt og litt nærmere meg, så jeg har vært litt mer spekulativ i dette prosjektet.

– Har du noen faste temaer du jobber med?

– Kort fortalt jobber jeg mye med forholdet mellom teknologi og tid. Noen ganger jobber jeg med ting som ser ut som teknologi fra den industrielle revolusjonen, for da kan du liksom se tiden materialisere seg. Som tikkingen på en klokke, eller dampen på lokomotivet. Så det er en form for tema.

Jeg har også jobbet med magnetisme, og så prøver jeg å gi verkene en samtidig vri som kobler dem til digital teknologi. I den industrielle teknologien er tiden lineær, den går rett frem som symbolisert med lokomotivet, bilen, flyet, raketter. Det er linjer hele veien. Mens i nyere teknologi er det mer nettverk og mye fortere enn du kan se, så det blir usynlig på et vis.

Jeg prøver å snakke om disse tingene uten å bruke de typiske mediene for dette, som skjermen, en iPhone for eksempel, eller koder. Jeg prøver også være kritisk. Du kan si jeg prøver meg frem med ungdommelig energi og nysgjerrighet. Kanskje jeg fortsatt gjør opprør mot oppveksten min som fiolinist.