Stein som samlingspunkt - intervju med Anne-Liis Kogan

Hvis du tar T-banen til Mortensrud, går opp trappen til torget, inn på kjøpesenteret og ned i underetasjen – der, like overfor en Normal-butikk, har Anne-Liis Kogan satt opp et galleri for kunstprosjektet hun har brukt det siste halvannet året på å utvikle. Foran en tung fløyelsgardin står en roll-up med et bilde av en stein på, akkompagnert av følgende tekst:

«Kan en stein som har betydd noe for området og nærmiljøet i tusenvis av år være et kunstverk i offentlig rom?»

Steinen på bildet er Mortensrudsteinen – en stor kampestein på cirka 4 x 6 meter, som ble fraktet til Mortensrud under siste istid for over 10 000 år siden. Nå er steinen sprengt som en del av utbyggingen av bydelen Søndre Nordstrand; steinrestene inngår i fundamentet til det som skal bli et nytt park- og idrettsområde.

Men steinen er ikke borte.

Ved siden av roll-upen står en fysisk, 3D-printet versjon av Mortensrudsteinen i en monter. Kogan viser vei til en smal dør bak forhenget i galleriet, låser opp. Der, inne på et lite bakrom, ligger en 3D-printet utgave av Mortensrudsteinen i menneskestørrelse. Hun plukker opp en eske fra et bord, stikker hånden nedi, drar opp en bitteliten versjon av steinen, til nøkkelknippet.

– Vær så god, smiler hun.

– Merch.

Kogans kunstprosjekt er en del av Oslo kommunes kunstsamlings satsing på kunst i byutvikling, og er knyttet til Oslo kommunes store byggeprosjekt på Mortensrud. På bakgrunn av utlysningen Et blivende sted ble hun og kunstner Yamile Calderón invitert til å lage hvert sitt verk med utgangspunkt i Rudshøgda på Mortensrud. Initiativet er et samarbeid med Oslo Sør-satsingen, som skal bidra til å styrke nærmiljøene i utsatte områder i Bydel Søndre Nordstrand.

Kogan, som er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen og Konstfack i Stockholm, jobber i hovedsak med relasjonell kunst, hvor deltakere er med på å forme det endelige resultatet. I filmprosjektet Kantina, Historien, Naturen, Geografien (2019) undersøkte hun tre fresker fra 1927 på Hersleb videregående skole i Oslo i samarbeid med lærere og elever. I senere tid har hun tilbrakt mye tid med elevene i opptaksklassene ved samme skole, i forbindelse med et pågående filmprosjekt som fokuserer ytterligere på Axel Revolds Geografien (1927). Hun har vært så mye på skolen at noen av lærerne har trodd at hun også er elev. Hun ler.

– Jeg har jo tenkt, hvorfor driver jeg og henger på en videregående skole? Men det er jo en personlig motivasjon der, jeg ønsker å bidra til en bra integrering for disse elevene som forbereder seg til norsk videregående. Det gir også meg en slags følelse av å tilhøre. I løpet av mine snart 30 år i Norge har jeg følt på mye utenforskap selv.

Kogan er fra Estland og er halvt russisk. Hun flyttet til Norge sammen med moren og broren da hun var tolv år.

– Jeg har vokst opp i ulikheten mellom de to kulturene, det estiske og det russiske. Så, hvis man skal psykoanalysere meg, søker jeg sikkert fellesskap gjennom mine prosjekter. Det har vært enkelt på Mortensrud, folk er så imøtekommende.

Før kunstprosjektet på Rudshøgda og Mortensrud hadde Kogan aldri jobbet med objekter i sin praksis. Men Mortensrudsteinen fanget oppmerksomheten hennes allerede på første befaring.

– Skulle den sprenges eller bevares? Jeg begynte å tenke på hva som blir borte når man bygger et stort område på nytt.

Hun begynte å nøste opp i de ulike prosessene knyttet til områdeløftet. De involverte etatenes forskjellige roller, de lokale aksjonsgruppene som engasjerte seg mot de ulike tiltakene, alle initiativene som har blitt til som en konsekvens av områdeløftet. Hun vandret rundt i nabolaget, pratet med menneskene i bydelen, utbyggerne, alle som frivillig engasjerer seg i aktiviteter for barn og unge for å styrke fellesskapet og forebygge kriminalitet.

– Det ble interessant for meg å se om det var mulig for alle disse ulike gruppene å samles om noe. Steinen ble på en måte en kjerne og et symbol på det som for mange er veldig tunge omstillingsprosesser.

Mortensrudsteinen danner utgangspunktet for et tekstverksted for «Velkomstklassen» på Lofsrud skole, en innføringsklasse for elever som har flyttet til Norge. Arbeidet herfra har gitt grunnlaget for en forestilling utarbeidet for, og i samarbeid med, Mortensrud Sirkusskole, et tilbud for barn og unge som også er en del av områdeløftet. Forestillingen Sammen kan vi flytte fjell, som finner sted 5. november 2023, innledes med en underjordisk vandring fra Mortensrud T-banestasjon til Skilpaddeparken gjennom Klemetsrudhallen. I tillegg har Kogan laget en videoinstallasjon basert på 3D-skannen av Mortensrudsteinen, som ble vist i galleriet hennes på kjøpesenteret.

Steinen er en måte å løfte blikket på, forklarer hun. Flytte fokus, trekke noen større linjer som strekker seg utover stempelet Mortensrud har fått som et belastet område.

– Det var noe før her også. Det er noe vakkert med at steinen har blitt fraktet hit med en isbre og hatt et veldig langt liv her. Steinen gjør at jeg kan nyansere debatten, noe vi også tar opp i forestillingen.

Hun finner frem siste versjon av manuset hun har utarbeidet i samarbeid med Velkomstklassen og sirkusskolen, leser, fra steinens ståsted:

– «Det er mange mennesker som har sett meg, og jeg har sett dem også». Det er veldig beskrivende. Steinen har jo vært her hele tiden. Hvordan tenker vi på et sted? Tenker vi på det gjennom byplaner og politikk, eller kan vi tenke mer filosofisk rundt det? Hva har vært her før? Kan historien og naturen gi en følelse av tilhørighet?

Sirkusskolen, som hun omtaler som «et entusiasmeprosjekt», har vært en stor kilde til inspirasjon i arbeidet hennes på Mortensrud.

– Det er et så bra tilbud og et så bra prosjekt, med mange paralleller til måten jeg jobber på. Så det var bra at de fikk til å inkludere meg i deres planer. På sirkuset får barna oppleve mestring. Vil du, så kan du. Det var det som var så utrolig for meg. Alle kan være med, det er veldig åpent, og det er noe med når de får til noe, de barna. De er fremtiden til Mortensrud. Det er noe veldig symbolsk og vakkert med det.

Kostymene til forestillingen er laget av kvinner fra Mortensrud gjennom et sosialt entreprenørskapsprosjekt med designer Halimo Ali fra Søndre Nordstrand.

– Jeg prøver å gjøre prosjektet bærekraftig innad i Mortensrud-miljøet. Jeg vil gjerne sette sammen folk fra ulike områder, ikke bare fra Rudshøgda, men også fra Steinbråten, samle bydelen gjennom steinen.

I arbeidet har hun også oppsøkt de som gjennomfører utbyggingen av bydelen.

– I starten lo de litt av meg, jeg ble hun steindamen. Samtidig førte det også til samtaler og samarbeid, og gjennom det fikk de kanskje også et nytt blikk på steinen. Jeg har prøvd å gi en filosofisk tilnærming til den – med barna, men også med de som jobber fysisk i jorda hver dag. Det var et veldig inkluderende miljø der også.

Alle arbeidene hennes drives av inkludering og gjensidig entusiasme, forteller hun. De som er med på prosjektet er medskapere.

– Jeg vil inkludere andre og at andre skal få noe ut av prosjektet, det er viktig. Hvis det ikke er spennende for dem, hvis de synes det er kjedelig, da er det ikke noe poeng.

– Verket ditt er en del av byutviklingen i Søndre Nordstrand. Hvilken kraft har kunsten i en slik setting?

– Kunsten kan potensielt gi en stemme til de som ikke vanligvis deltar i de offentlige diskusjonene. Som kunstner lever man heller ikke en normal A4-tilværelse. Mange jeg møter her har også andre typer liv, de kommer kanskje fra et annet land og har vansker for å integrere seg. Jeg er også innvandrer. Mange her har snakket om utenforskap, men jeg prøver å finne ut hvordan vi kan skape innenforskap sammen. Glemme litt at det finnes en normkontekst der ute, heller tenke at det er vi her som er samfunnet og som har mulighet til å påvirke fremtiden.

– Hva håper du å oppnå med prosjektet?

– Mange ting. Jeg vil gjerne at folk i bydelen skal kunne samles rundt steinen. Jeg vil også at folk utenfra skal komme hit og se fantastiske Mortensrud. Det er en veldig ensformig kommunikasjon om Mortensrud i media, som ungdom synes er vanskelig å ha på seg. Jeg vil vise engasjementet og drivkraften som finnes her. Steinen har også en egen Instagram-profil som alle kan følge. Det har vært litt av poenget fra starten, at den kan leve sitt eget liv. Når forestillingen er over, skal vi ta prosjektet til politikerne. Jeg skal få ulike mennesker til å bære den store 3D-steinen herfra, med T-banen, til Rådhuset. Da skal vi sammen flytte fjell.