Selvbyggeren - Intervju med Sigrid Espelien

Til Selvbyggeren har Espelien laget verket Om leire og tegl på Økern, hvor hun utforsker leire funnet på Økern. Prosjektet har bestått av fire workshops med støpning og stempling av mursteiner, og nedlegging av disse som symbolsk fundament i paviljongen til Selvbyggeren.

– Hei Sigrid, kan du fortelle litt om deg og din kunstneriske praksis?

– I min praksis har jeg alltid arbeidet med leire og keramikk. Men det var egentlig først da jeg flyttet tilbake til Norge og Oslo etter studier i utlandet at jeg følte at ting løsnet i forhold til hvilken retning praksisen min skulle ta. Det var da jeg begynte jeg å arbeide med blåleire, som er den leira som finnes her i Norge.

I utforskningen av denne leira er jeg opptatt av prosesser som jeg gjør sammen med andre – gjerne forskjellige faggrupper – og jeg jobber mye med den utvekslingen som skjer her. Akkurat nå driver jeg på med forskningsprosjektet mitt Jording med blåleire, som handler om tilknytning til leire som mer enn et materiale for kunstproduksjon, men som landskap, jord og land. Jeg jobber med å lese leira ut ifra min egen og andres kropper og innfallsvinkler.

Jeg tar alltid utgangspunkt i et spesifikt sted i et nytt verk, og ser på hva slags historie dette har og hva slags framtidsscenarier jeg kan se for meg der. Da kommer ofte fagfelt som geologi og arkeologi, samt industrihistorien inn. Alle disse aspektene er jeg veldig opptatt av.

Med leira som utgangspunkt har jeg undersøkt og laget mye teglstein, for eksempel, men jeg jobber også med digital teknologi i form av 3D-skanning og -printing av leire. Denne teknologien opplever jeg at gir rom for fabulering: den fungerer som en måte å se framover på, i stedet for å kun forholde meg til fortiden.

– Hvordan opplever du det å jobbe som kunstner i en forskningskontekst i sammenheng med doktorgraden din?

– Å forske er en annerledes måte å jobbe enn jeg er vant til, som nok er mer hands-on og muntlig til vanlig, men jeg føler meg veldig privilegert som får gjøre det. Det er fantastisk å bare kunne dykke ned i materien og å ha et sterkt nettverk av veiledere og andre kompetente folk rundt meg. Jeg kommer veldig i dybden på den måten.

Noen ganger kjennes det litt ensomt, til tross for mye samarbeid – til syvende og sist er det jo jeg som skal samle alt og få det til å gi mening. Men det er veldig spennende å få være med på å bygge opp teoridiskursen rundt keramikkfaget. Denne er på et helt annet stadium enn i for eksempel billedkunsten, siden så mye kunnskap kun har blitt overført kroppslig eller muntlig.

– Hva var det med keramikk og leire som medium som tiltrakk deg?

– I starten var det nok at det å jobbe med leire føltes som noe veldig direkte, og med et hav av muligheter i seg. Det at keramikk har så mange forskjellige assosiasjoner; fra bruksobjekter til murstein til skulptur, har nok også, sett i ettertid, vært viktig.

Keramikken har tradisjonelt sett ikke vært særlig høyt på strå innen billedkunsten. Selv om dette har forandret seg gjennom årene, er faget fortsatt sterkt tilknyttet industri og pottemakertradisjoner. For meg, som ikke kommer fra noen kunstnerfamilie, er dette aspektet en styrke, og noe som kan koble det jeg lager mer til hverdagen og det allmenne.

Etter hvert som jeg begynte å jobbe med lokal leire, følte jeg at leiras historie gav meg tilgang til enda bredere spekter av temaer. Jeg kunne jobbe mer politisk og fritt. Leire og jord er så grunnleggende, og har så mange innfallsvinkler.

Bruksting som kopper og kar er helt grunnleggende i keramikkfaget. Med lokal leire kunne jeg plutselig lage ting å drikke og spise fra, med jord som jeg visste akkurat hvor kom fra, og flette inn for eksempel lokal historie. Det samme tenker jeg om murstein, som er så fundamentalt og som brukes på alle kontinenter. Det er noe superuniverselt med leire og terrakottafarget keramikk, samtidig som den er så lokal.

– Hvordan ble du involvert i prosjektet Selvbyggeren?

– Jeg tok del i UKS’ pilotprosjekt om kunstnerboliger, som dannet grunnlaget for Kunstnerboligforeningen, og synes dette var veldig spennende. De viktigste aspektene for meg var på den ene siden at kunstnerne gjennom byutviklingen blir presset lengre og lengre ut av byen, og på den andre at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å bygge selv, på grunn av et økende antall regler og krav. Derfor føltes det naturlig for meg å si ja da jeg ble spurt om å delta i Selvbyggeren, spesielt fordi jeg har jobbet mye med murstein tidligere. Dette passet godt med ideen om kunstneren som lager sine egne byggeklosser.

– Kan du fortelle om verket ditt til Selvbyggeren? Hva var din innfallsvinkel?

– Som alltid når jeg lager et nytt arbeid, startet det med stedet, Økern. Jeg gikk på flere turer der, spadde og grov i jorda og pratet med folk fra byggebransjen som var til stede.

Prosjektleder Mari F. Sundet fra Oslo kommunes kunstsamling hadde snakket med et entreprenørfirma som gav meg tilgang til en veldig fin leirehaug i området, på en plass som ingen brukte. Da jeg så denne, bestemte jeg meg med en gang for å bruke den som utgangspunkt. Haugen bestod av kjempefin leire som hadde blitt flyttet rundt på, og som ikke geologisk hørte hjemme der.

Videre så jeg på den lokale mursteinhistorien, og Arild fra Fragment Arkitekter fikk arrangert et besøk i Norges eneste ringovn, som ligger ikke langt unna Økern, på Bryn. En ringovn er en gammeldags teglovn, formet i en ring, som fungerte slik at man kunne brenne murstein kontinuerlig. Denne, som all annen mursteinproduksjon i Norge, er i dag lagt ned.

Inne i lokalene til det som tidligere het Kristiania teglverk fant jeg murstein fra tiden før 1960-tallet, da den hadde et annet format enn det som i dag er industristandard. Dermed bestemte jeg meg for at jeg ville lage murstein i dette formatet til Selvbyggeren. Selve verket er prosessbasert, og har bestått av fire workshops med leira og alle folkene som var involvert i prosjektet.

– Hva gjorde dere i workshopene?

– Den første var ved leirehaugen på Økern, som lå midt i en rundkjøring. Her samlet jeg alle til en samtale om det jeg kaller jording. Dette er noe så grunnleggende som å stikke fingeren i jorda og stille spørsmål ved hva det er som skjer når du gjør det.

Som en del av dette jordingsritualet blandet vi vann inn i leira og jobbet den sakte til en plastisk masse. Jeg synes det var morsomt da ei i gruppa spurte meg om dette var det eneste vi skulle gjøre? Og ja, poenget var nettopp det at vi bare satt der, klisset med leira og pratet. I samtalen kom det fram utrolig mange interessante perspektiver fra deltakerne. Det er dette jeg er opptatt av: samtalen som oppstår når en jobber med noe fysisk sammen.

Den andre workshopen holdt jeg på Kunsthøgskolen i Oslo, der vi jobbet med å lage stempler til mursteinen. En murstein kan ses på som et dokument og en tidskapsel, og med et stempel kan en for eksempel vise til årstall, type materiale eller hvor materialet er fra. I workshopen bestemte vi oss for å lage stempel som fungerer som en slags oppskrift for hvordan en lager tegl; det viser en hånd i leire, en teglform, dato og nummeret 1030 inni en flamme, som symboliserer hvor høy temperatur den er brent på.

I den tredje workshopen støpte og stemplet vi mursteinen sammen, og i den fjerde – som var åpen også for deltakere på Arkitekturtriennalen – murte vi sammen det hele i paviljongen på Økern. Jeg fikk hjelp av Chris Millar, som arbeider med tradisjonelle måter å mure på. Han lærte meg å mure med blåleiremørtel, som jeg valgte fordi en da kan ta ned konstruksjonen senere. Dessverre tålte ikke dette den tøffe vinteren, så konstruksjonen har gått i oppløsning.

– Hvem håper du at arbeidet når ut til?

– På den åpne workshopen så kom det en del folk fra Arkitekturtriennalen og fra Plan- og bygningsetaten. Dette synes jeg var veldig fint, da disse folkene faktisk jobber tett på byplanleggingen. Jeg likte ideen om at de kunne få komme tett på det faktiske materialet, landskapet, og utviklingen som skjer på et sted.

Jeg håper og at arbeidet har nådd noen i nabolaget på Økern, og skulle ønske at jeg hadde hatt mulighet til å involvere dem mer. Dette er jo et prosjekt som ikke har det største nedslagsfeltet, men jeg fikk for eksempel pratet med noen som jobber i barnehagen like ved paviljongen, og formidlet at det finnes fantastisk leire rett ved dem. Sånne ting føles viktig for meg. Slik jeg jobber i mitt kunstnerskap, er det ikke det ferdige produktet som er kunsten; den er heller som en dokumentasjon av prosessen, som er der ting skjer.

– Hva betyr begrepet «tidligfase» i byutvikling for deg som kunstner?

Som kunstner har man mye mer spillerom dersom man blir invitert til å bidra tidlig i en byutviklingsfase enn etter at ting er ferdig, satt og avgjort. I tidligfasen kan man fortsatt stille spørsmål og jobbe med de aktuelle prosessene.

Hvis man tenker at forskjellige former for kunnskap i tidligfasen bør kunne eksistere ved siden av hverandre og få spillerom, så er dette noe de fleste bransjer ikke tar seg tid eller råd til å drive med. I mitt kunstnerskap jobber jeg ofte tett med folk på byggeplasser, for eksempel. For at jeg skal få lov til å komme inn, må de stoppe maskinene, og dermed miste verdifull tid. Her blir det tydelig at jeg som kunstner kommer inn og gjør noen helt andre greier enn de er vant til, men jeg setter stor pris på de som lar meg gjøre det og ser at slike perspektiver er viktige.

– Hvilken rolle tenker du at kunstnere og kunsten kan spille i byutviklingen, og hvilken type kunnskap bidrar kunstnerne med?

– Kunstnere spiller en stor rolle, men ofte uplanlagt. For eksempel: I en herja bydel som ingen vil bo i eller sette beina sine i, får kunstnere leie noen rønner de kan ha atelier i. Plutselig blir det til et levende område som folk har lyst til å bo i. Derfor vil jeg komme tilbake til dette med å komme inn i en tidlig fase når det kommer til rollen kunstnerne kan spille. For folk som jobber veldig stedsspesifikt, som meg, så er det en gavepakke å komme inn tidlig, undersøke historien, materialet, folk og møteplasser.

At Oslo kommune og KORO begynner å eksperimentere med slike midlertidige prosjekter tror jeg er veldig verdifullt og en god utvikling. Det tilrettelegger for at man kan være fri og stille uventede spørsmål i en fase før ting er asfaltert og lukket. Slik kan man sette i gang tankeprosesser i seg selv og andre, også politikere.

Kunnskapen kunstnerne bidrar med tenker jeg ligger i det at vi ofte bruker ikke-effektive og ikke-logiske prosesser, og at det ikke er noen regler for hvilke fagfelt man kan blande sammen. Man kan jobbe med fiksjon og framtidsscenarier samtidig som en jobber skikkelig politisk. Man kan forestille seg hva som har vært og hvordan ting kan bli, blande vitenskap med andre kunnskapsformer, som det spirituelle og det eksperimentelle. Dette ligger det mye potensiale i.

– Hvordan har du opplevd å delta i dette prosjektet? Har du noen for- eller motforestillinger, eller andre tanker om hvordan kunstnere kan innlemmes i byutvikling?

– Det jeg har likt best med prosjektet er å ha fokus på at kunst kan være prosesser som setter ting i gang, i stedet for en permanent bronseskulptur som er den mer tradisjonelle formen for kunst i offentlig rom. Det kan være fint det og, men det er så bra at en begynner å jobbe kollektivt med ting som ikke trenger å stå for alltid – da får man en annen frihet.

Likevel er det viktig å si at det praktisk kan være vanskelig å jobbe logistisk i en slik gruppe. Det tok litt tid å finne ut av hva min rolle var i prosjektet, og derfor ble det ikke så mye tid som jeg skulle ønske til å faktisk gjøre ting på stedet. Men man lærer jo av sånne prosesser, og til neste gang tenker jeg at det kanskje ville vært lurt å dele opp i ulike faser, som workshops, produksjon, etter-aktivering og vedlikehold, for eksempel. Det hadde vært veldig interessant å hatt et prosjekt som dette over lengre tid. Hva kunne skjedd over en 10-årsperiode, for eksempel?

– Hva slags effekt tenker du at dette prosjektet kan ha for Økern videre?

– For min del håper jeg at de som har fått opplevelsen av å gjenkjenne leire i landskap tar denne med seg videre og bruker den til det de vil. For prosjektet som helhet og byutviklingen tenker jeg at det som har hatt størst påvirkning nok er samtalene som har oppstått rundt prosjektet . Jeg tror og håper at Kunstnerboligforeningen har klart å plante noen frø som går videre inn i de ulike etatene. Jeg tror det har effekt, men den er ikke så lett å se eller regne ut med det første.

– Selvbyggeren er skapt rundt Kunstnerboligforeningens fokus på at alle kunstnere trenger et sted å bo og arbeide. Kan du fortelle litt om ditt atelier og hvordan dette påvirker din praksis?

– Jeg har hatt felles verksted sammen med tre andre på St. Hanshaugen tidligere, men nå har jeg kontor og atelier på Kunsthøgskolen i sammenheng med doktorgraden min. For meg handler atelierplassen veldig mye om det sosiale, om det å ha en arbeidsplass å gå til, og et sted hvor en kan utveksle ideer, vise ting, eller bare henge rundt i felleskap. Dette er en veldig viktig komponent i hverdagen for meg.

Jeg jobber også mer og mer med kunst i offentlig rom, og da arbeider jeg ofte så stort at jeg må leie meg inn et sted, og være mye ute på stedet, gjøre tester og så videre. Slik møter jeg mange forskjellige folk, som selvsagt påvirker praksisen min, og blir en del av prosessen.

– Har du noen eksempler på god byutvikling som du enten har vært vitne til eller vært interessert i?

– Jeg er veldig inspirert av Jatiwangi Art Factory i vest Java i Indonesia, som jeg har vært på residency hos og samarbeidet med tidligere. De befinner seg i en taktegl-landsby som har flere familiebedrifter. Byutviklingen der har skutt fart de siste årene, og de har fått flyplass, ny motorvei, og nye bedrifter.

I denne prosessen har Jatiwangi, som er en kunstnergruppe som har eksistert siden 2005, vært svært involvert. De arbeider med leire og bruker det for alt det er verdt. Sakte, men sikkert, har de sikret for eksempel at et visst antall prosent av nye bygg skal være laget med terrakotta, de er i tett kontakt med lokalpolitikere, og aktiviserer lokalsamfunnet gjennom musikk, performance, og teater. I alt de gjør involverer de leire og keramikk. Det har vært fantastisk å se hvordan de bygger opp byens identitet rundt terrakotta og de eksisterende familiebedriftene. Jeg synes det er kjempeinspirerende! De gjør byutvikling på en måte som ikke er kjedelig, og står desidert øverst på lista mi.

– Helt til slutt: hvilke andre ting arbeider du med nå for tiden og framover?

– Nå er jeg i foreldrepermisjon, men når den er over, skal jeg bli ferdig med doktorgraden min. Utfordringen i sluttfasen blir å ha fokus på prosessene, leirevandringer og workshop-formatet som kunstuttrykk og «work in progress»-utstillinger med den brente keramikken og leireprosesser som dokumentasjon. Dette er litt vanskelig for meg som kommer fra keramikkfaget der objektet tradisjonelt har vært mest i sentrum.

I tillegg er jeg med i et KORO-prosjekt på Vikingtidsmuseet, hvor jeg også har kommet inn i en tidlig fase. Det er veldig spennende å jobbe der, særlig fordi grunnen har mye blåleire. Her vil jeg få jobbe tett med arkeologer fra Universitetet i Oslo og Kulturhistorisk museum, i tillegg til en masse fagfolk fra byggebransjen. Det gleder jeg meg veldig til.