Selvbyggeren - Intervju med Sverre Wyller

De siste 20 årene har Wyller hatt atelier i Krutthuset i Maridalen, som han sammen med arkitekt og billedkunstner Vera Wyller kjøpte fra Forsvaret og satte i stand tidlig på 2000-tallet. Her inviterer de også publikum inn til utstillinger og andre prosjekter. 

Til Selvbyggeren har Wyller laget verket Stabel, som består av fire massive treblokker skjært ut av trær funnet lokalt i Maridalen, plassert oppå hverandre. Arbeidet hentyder til nettopp ideen om det å bygge noe selv, potensialet som ligger i materialer, og tanker rundt det å bygge solid for framtiden, som har blitt mindre og mindre vanlig i vår tid.

– Hei Sverre! Kan du fortelle litt om din kunstneriske praksis?

– Jeg har holdt på i mer enn 40 år som kunstner nå, så det blir vanskelig å dekke det hele. Tidligere arbeidet jeg mye med collage og maleri, men etter hvert ble jeg mer og mer interessert i å komme ut av gallerirommet. Gjennom de siste årene har jeg derfor hatt et hovedfokus på skulptur i offentlig rom. Jeg er opptatt av å plassere ting i landskap og å se på hvordan landskapet virker på dem.

Jeg arbeider med store skulpturer, som ofte blir til i samarbeid med andre mennesker som har kunnskap som ikke jeg har. Dette har jeg veldig stor glede av. Det er ofte folk som vanligvis ikke bryr seg om kunst, men som har en form for teknisk ekspertise. Det skal man aldri undervurdere. I årenes løp har jeg hatt en del gode team og kommet borti folk med utrolige kunnskaper, som det senere også har blitt vennskap ut av.

Når det kommer til hvordan jeg arbeider, så er også kontekst svært viktig for meg: hva slags institusjon skal kunsten plasseres i? Hvem ferdes der? Hvordan ser situasjonen ut? Dette er spørsmål jeg stiller meg selv.  

En gang gjorde jeg et maleriprosjekt for et sykehus i Berlin, som var en veldig interessant kontekst å vise kunst i. I motsetning til et gallerirom, er sykehuset et sted hvor de fleste som er der ikke ønsker å være det – de vil jo egentlig bare hjem. En dag stod en pasient foran ett av de femti bildene mine som hang rundt omkring i korridorene, og sa «det der kunne katta mi også ha malt», med en typisk Berlin-dialekt. Jeg tok det som et kompliment – han assosierte maleriet mitt med noe han savnet. Jeg trives i slike sammenhenger.  

– Som en kunstner som har arbeidet både i offentlig rom og gallerirom – hva tenker du er de største forskjellene på disse? 

– Et galleri er et rom for spesielt interesserte, og når en kommer ut av dette møter man en annen og bredere gruppe mennesker. Når jeg befinner meg i en offentlig kontekst er jeg opptatt av å legge inn en lesning av kunstverket som er tilgjengelig. Den trenger ikke å være banal, men den bør være nærliggende. 

Et eksempel er Allium (2014) – en 15 meter høy skulptur formet som en løk, som jeg laget for Sparebankstiftelsen ved Peder Balke-senteret på Østre Toten. På Østre Toten dyrkes det mer grønnsaker enn i noe annet område i Norge. Nesten alt som leveres av grønnsaker til Oslo kommer derfra – blant annet løk og poteter – og det lukter til og med løk der om høsten. Da oppdragsgiver ba meg om å lage en form for identifikasjonsobjekt for stedet, bestemte jeg meg derfor for å forme skulpturen etter silhuetten av en løk. Verket er en stålkonstruksjon, og brer seg rundt en vei, slik at man kan gå gjennom det, som en portal.  

Det er dette jeg mener med å legge inn en mulig lesning som er tilgjengelig for alle. Da kan noen bli ved den, eller de kan gå videre og se på verket i andre sammenhenger – som for eksempel hvordan denne skulpturen egentlig er en tegning i rommet og helt flat sett fra siden. Her ligger det etter min mening også en interessant tilnærming til skulptur og til begrepet skulptur.

– Hvordan går du fram når du skal skape et nytt verk? Hvor kommer ideen fra, og hvordan tar du kunstneriske valg i utformingen?

– Når det kommer til stedsspesifikke arbeider som kunst i offentlig rom ofte er, bestemmer konteksten mest i utformingen. I et arbeid jeg holder på med nå til Gulskogen Gård i Drammen lager jeg for eksempel et verk som er plassert slik at det tiltrekker oppmerksomhet. Når man kommer fram til det er tanken at skulpturen får en til å snu seg rundt, og slik få utsikt over hele parkanlegget, som på den måten blir en del av verket.

Etter mange år som kunstner har jeg også et pågående og tydelig formalt drivverk i gang, slik at et nytt verk alltid bygger videre på det forrige. Når det kommer til hvilke materialer jeg velger å bruke er jeg opptatt av gjenbruk. Tidligere laget jeg en del collage, som handlet om et slags historisk gjenbruk og fortellingen som ligger i bitene man fører sammen, og i skulpturene mine bruker jeg ofte brukt stål og stein.

Til det nevnte verket i Drammen har jeg brukt rester av et parti trappestein fra et nedlagt sykehus – Lier mentalsykehus – som ligger rett utenfor byen. Jeg liker at materialet på denne måten får en lokal forankring. Selv om det på sett og vis er litt tilfeldig at aspektet med mentalt syke kommer inn gjennom dette, liker jeg at det er til stede i historien. Det er mange som har gått over disse steinene, og da blir det også med en gang mer interessant å jobbe med dem. Hvis steinen var nykuttet fra ett eller annet kinesisk anlegg ville det vært noe helt annet.

– Hva var din innfallsvinkel til å delta kunstnerisk i prosjektet Selvbyggeren?

– Den var rent politisk motivert. Jeg er interessert i arbeidet som Kunstnerboligforeningen gjør, og synes deres idé til en ny boligmodell er veldig viktig. Da jeg ble spurt om å bidra takket jeg ja på bakgrunn av dette. Jeg synes det er hårreisende at det ikke er gjort mer for kunstnerne i Oslo, med tanke på den enorme utviklingen Oslo har gått igjennom.

Her oppe i Maridalen ligger Skar Leir, et nedlagte forsvarsanlegg som Krutthuset var en del av. Det har stått mer eller mindre tomt i 20 år. Leiren ble solgt til Oslo kommune rett etter at vi kjøpte Krutthuset. Dette er bygninger og uterom som ville være ideelle som boliger og verksteder for kunstnere. Tenk deg hvor fint det kunne vært hvis kunstnere kunne bruke leiren. Det er en del byråkratiske krav og ubesluttsomhet som til nå har stoppet enhver fornuftig plan, men leiren ligger der som et potensiale hvis det hadde vært politisk vilje til det.

– Kan du beskrive verket ditt til Selvbyggeren, som har tittelen Stabel?

– Arbeidet mitt består av fire massive treblokker fra Maridalen, som er stablet oppå hverandre. Jeg hadde to tilnærminger da jeg laget verket, og den første fant jeg i tittelen Selvbyggeren, som handler om å produsere egne materialer.

I arbeidet med verket begynner jeg helt fra bunnen av: Jeg finner treet i skogen, skjærer det til og former treverket til blokker, som jeg stabler – derav tittelen Stabel. Det at blokkene plasseres i en stabel blir et bilde på et potensiale som kan bygges videre på – som et lager for fremtiden.

Den andre tilnærmingen min var begrepet massivitet. Nesten alt av hus som bygges i dag har vegger formet som en eller annen sandwichkonstruksjon, med forskjellige lag av plastfolie, isolasjon og andre materialer. I tillegg til at dette blir bygd for et tidsperspektiv som er veldig kort, byr teknikken meg også imot konseptuelt. Den er for komplisert. En massiv vegg er derimot mye mer forenlig med en direkte og enkel kunstnerisk tanke. Uten å bli nostalgisk så er jeg interessert i massivitet som et uttrykk for varighet; det massive er stabilt og kan vare lenge. Atelieret mitt er jo i en bygning som er massiv – Krutthuset har stått støtt siden 1876 med vegger som er opptil en halv meter tykke. Derfor valgte jeg å ta utgangspunkt i noen store trær, som grunnlag for massiviteten i blokkene.

– Hvem håper du at arbeidet når?

– Det er et vanskelig spørsmål. Arbeidet stod en stund plassert langs veien opp til Krutthuset, som fungerer veldig fint fordi det er mange som går forbi der. Jeg har fått bekreftet at det massive, som her er representert i blokkene av tre som er litt større enn vanlig, får folk til å stoppe opp og snakke om det.

Det at verket kan virke uferdig, vekker også nysgjerrighet. Folk som går forbi ser at det er en stabel, og lurer på hva det skal bli til. Det er egentlig ganske fascinerende hvor lite man trenger å gjøre med et materiale før det fattes interesse. Materialer har sosial kapasitet, selv før de er formet.

– Hva betyr begrepet "tidligfase" i byutvikling for deg som kunstner, og hvilken rolle tenker du at kunstnere og kunsten kan spille i byutviklingen?

– Tidligfasen er først og fremst politisk. Jeg tenker at det er rett og rimelig at kunstnere er til stede i disse prosessene, fordi det er positivt for ethvert miljø å ha kunst- og håndverksaktivitet i stort omfang. Det viktige er ikke å fokusere på å få på plass de aller beste kunstverkene, men at det først og fremst er den levende aktiviteten som er viktig i byrom. Kvaliteten på arbeidene betyr noe, men når man planlegger en bydel så må man se verdien i aktivitet.

Jeg synes at det er trist å se hvordan kunstnerisk tilstedeværelse blir presset ut i tur og orden så snart pengemølla begynner å rulle i ulike byrom. Et eksempel er jo Aker Brygge, hvor teaterskolen lå før, selv om det er lenge siden. Det var planlagt en rekke kulturelle aktiviteter inn i området, som også hadde en egen teaterscene, blant annet. I dag er alt dette borte.

I mindre format, så tenker jeg at det for en kunstner kan være veldig fint å komme inn i en tidlig fase i offentlige oppdrag. 

Da jeg gjorde oppdraget på Løren T-banestasjon, hvor jeg har en stor fresko, fikk jeg komme inn allerede før alt var ferdig tegnet. Da kunne jeg være med på å påvirke enkelte ting. 

– For det første fikk jeg endret plasseringen av kunstverket på stasjonen. Den ble flyttet til en fondvegg som opprinnelig var planlagt for reklame. For det andre fikk jeg endret fargesettingen av tunellen. Jeg ville ha hele greia blå, og det ble arkitekten med på. Så jeg fikk satt farge ikke bare på en fresko, men på hele himlingen over stasjonen. Noe slikt hadde ikke vært mulig hvis jeg ikke kom inn i en tidlig fase.

– Har du noen tanker om en bærekraftig måte kunstnere kan inkluderes i byutvikling på?

– Der tenker jeg at Kunstnerboligforeningen kommer inn som et mulig potensial for å revitalisere ideen som kunstnerboligene på Ekely eller Bøler i Oslo hadde i sin tid. Jeg tenker at alle måter å sikre nærværet av kunstnere og synlig produksjon vil være bra for nye bydeler. Nå har vi topptunge institusjoner i fleng i Oslo, mens kunstnere stadig jages ut av atelierene sine. Det er på høy tid å tilby kunstnere bedre bo- og arbeidsmuligheter i hovedstaden.

Hvordan har du opplevd å delta i dette prosjektet? Har du noen tanker om fortsettelsen?

– Det har vært interessant å være med på prosjektet, fordi det er noe jeg er politisk interessert i. Det er interessant at det ble bevilget penger til dette, og at et prosjekt av en slik karakter tas med i utforskningen av Økern som bydel.

Samtidig tenker jeg at prosjektet har mange utfordringer; i hvordan de forskjellige kunstverkene og arkitekturen kan fungere sammen organisatorisk, og at det er vanskelig å si hvilket avtrykk prosjektet vil ha i selve denne konkrete byutviklingen. Men det er en nødvendig erfaring, og jeg tenker at det viktigste er Kunstnerboligforeningens faktiske potensiale. Hvis det finnes politisk vilje til det, er det mye som kunne vært gjort når det kommer til alternative boligmodeller.

– Hvilken type kunnskap tenker du at kunstnere besitter som kan komme byutviklingen til gode?

– Nærvær av kultur er langt viktigere enn de fleste tenker over. Tar du det bort, og overlater alt til markedet så taper man noe essensielt. Kunstnerisk virksomhet er selvfølgelig ikke isolert fra vår økonomiske og materielle verden – all kunstnerisk aktivitet innebærer mange ledd som har økonomisk betydning. Men jeg tror tilstedeværelsen av kunstnerisk virksomhet, rom og situasjoner som i sin essens ikke er økonomisk orientert, har en enorm verdi. Slik har kunst evnen til å lage viktige ting som er meningsløse i et rent økonomisk perspektiv. Den kvaliteten er det få andre som kan bringe inn.

– Har du noen eksempler på god byutvikling som du enten har vært vitne til eller vært interessert i?

Jeg synes faktisk at Nydalen har vært ganske vellykket. Jeg tror det har å gjøre med elven som renner igjennom området, det lille torget med butikker og restauranter, og T-banestasjonen med Ole Jørgen Næss’ arbeid i nedgangen. Det er som en liten landsby. Om sommeren spesielt er det helt utrolig hvordan livet er nedover langs elva. BI er også en svær institusjon som gjør at området er preget av unge folk. I tillegg står det igjen en del gamle bygningsmasser som er typisk for det området, som er med på å balansere den nye arkitekturen. Bare et lite stykke unna har du jo Storo med Storosenteret, som stikk motsatt ikke har noen funksjon utover å være et shoppingsenter.

– Her oppe i Krutthuset arrangerer dere også offentlige utstillinger, og åpner opp for publikum. Hvorfor har det vært viktig for dere?

– Bygningen Krutthuset, slik den sitter i landskapet, har karakter av å være et monastisk (klosterlig) sted. Dette, sammen med den utbredte ideen om allemannseie av Nordmarka, gir en forventning om meningsfull aktivitet her.

I Krutthuset og i paviljongen JANE, som vi har bygget utenfor, viser vi prosjekter som forlater skillet mellom natur og kultur. Vi er opptatt av prosjekter og energi som befinner og beveger seg mellom flere fagområder. Denne høsten planlegger vi en utstilling med tittelen Apotek, som blant annet tar opp begrepet placebo og dets relasjoner til kunst.

– Hva arbeider du selv med nå for tiden?

– Akkurat nå er jeg mest opptatt med å arbeide fram en retrospektiv utstilling som jeg skal ha på Haugar kunstmuseum i Tønsberg om halvannet år. Den har tvunget meg til å snu meg rundt og tenke bakover i tid, som gjør det vanskelig å lage noe nytt for dette utstillingsprosjektet. Jeg ønsker heller ikke å blande de to tingene, da dette skal være en ren tilbakeskuende utstilling. Haugar kunstmuseum ligger på en høyde og omgitt av et vakkert parklandskap. Dette passer meg veldig bra: Jeg planlegger å vise malerier inne og bruke uterommet til skulptur.