En introduksjon til Magdalena Abakanowicz’ kunstneriske virke

Magdalena Abakanowicz’ (1930-2017) kunstnerskap åpnet og var drivende for et nytt kapittel i den europeiske kunsthistorien i etterkrigstiden. Tekstil og stoff ble i økende grad vurdert som et eget kunstuttrykk, og ikke utelukkende som et håndverksprodukt. 

Etter over 50 år med kunstnerisk arbeid viser arven etter Abakanowicz, at hennes nyskapende praksis har hatt avgjørende betydning for flere generasjoner kunstnere og kunstelskere over hele verden.

Utstillingen Floker av tråd og tau (27.10.2023 – 25.02.2024) ble, før den åpnet på Henie Onstad Kunstsenter (HOK), presentert i en lignende form på Tate Modern i London i 2022/2023.

Utstillingen på HOK er kuratert av Caroline Ugelstad, direktør for samling og utstilling og sjefskurator ved HOK, i samarbeid med Ann Coxon, kurator, internasjonal kunst ved Tate Modern og den uavhengige kuratoren Mary Jane Jacob.

Du kan lese mer om den kritikerroste utstillingen her.

Abakanowicz’ utstillinger er alltid en stor kunstnerisk begivenhet og nyter stor interesse blant det øvrige publikum så vel som kunsteksperter. Kunstnerens verk er inkludert i samlingene til mange av de viktigste museene i verden og i private samlinger.

Magdalena Abakanowicz (1930-2017) ble født i Falenty sentralt i Polen. Hun kom fra en adelig familie som eide et større stykke land 140 km fra Warszawa. Fra hun var to år gammel bodde hun der i flere år sammen med foreldrene på en landlig eiendom fra 1700-tallet, omgitt av skog. Som et resultat av andre verdenskrig, og nazistenes okkupasjon av Polen, flyttet hun med familien (som for øvrig var del av motstandsbevegelsen) til Warszawa og deretter til Gdansk.

Etter krigen ble Polen et kommunistisk land, hvor kunstnerens familie ble ansett som fiender av staten på grunn av deres adelige klassebakgrunn. Det harde livet knyttet til statens konfiskering av familieeiendommer, mangel på penger, sensur, utbredt terror og etterkrigstraumer påvirket absolutt hele kunstnerens liv og virke.

Abakanowicz begynte sin kunstneriske utdannelse i etterkrigstidens Trojmiasto. Mens hun var student, dro hun til Wrocław for å se en utstilling med polske moderne kunstnere. Hun var mest imponert over de store installasjonene til Stanislaw Zamecznik (1909-1971) og Henryk Stazewski (1894-1988). Hun fortsatte sine kunstneriske studier i Sopot i 1950 og ved tekstilavdelingen på Akademiet i Warszawa. I 1955 fikk hun diplom fra akademiet.

I 1957 dro Abakanowicz til utlandet for første gang. Den to uker lange turen ble organisert av fagforeningen av polske kunstnere og designere. På denne turen så hun at det er viktig å vise frem Polens kunstneriske arv og arbeidet til andre polske kunstnere som var avskåret fra resten av verden av de kommunistiske myndighetene.

I 1962 nominerte Maria Laszkiewicz (1891-1981), en profesjonell vever, Abakanowicz til å delta i den første internasjonale tekstilbiennalen i Lausanne og Sveits. Dette blir hennes første internasjonale utstilling utenfor Polen. Samme år fikk hun sin første soloutstilling på Galerie Dautzenberg i Paris. To år senere, i 1964, deltok Abakanowicz på biennalen i São Paulo i Brasil. Hun lagde fem store veggtepper, og ble tildelt gullmedalje i kategorien kunsthåndverk.

Samme år kalte polske kunstkritikere kunstnerens tekstilverk "abakaner" for første gang. Dette begrepet reflekterte godt den unike karakteren til Abakanowicz’ kunst, og har siden permanent gått inn i kunsthistorien.

For Abakonowicz var 1960-tallet en søken etter og redefinering av ordene «håndverk», «tekstil» og «kunst» i hennes arbeid. I løpet av de neste 20 årene utvikler abakanerne seg fra en mindre, flat gruppe tekstiler avledet fra folketradisjonen, til stadig mer romlig utviklede former med monumentale dimensjoner. Det var revolusjonerende og unikt, også på global skala.

Samtidig som hun var på høyden med sin tekstilkunst utviklet Abakanowicz seg som skulptør. Hennes berømte skulpturinstallasjoner dukket opp allerede på 1970-tallet. Disse arbeidene fremtrer ofte som hodeløse menneskefigurer eller kroppsfragmenter i skala 1:1, og er gjerne monumental i uttrykk og størrelse: Figurene står, sitter, går og er ofte gruppert i flere deler eller i store grupper. De er rå, uttrykksfulle, kun redusert til sin grunnform.

Råheten understrekes av materialene som brukes, inkludert harpiks, tre, bronse, betong og stein. For Abakanowicz blir «den tause mengden» en refleksjon over livets syklus og vårt forhold til naturen som omgir oss. Hun jobbet med skulptur store deler av livet sitt og hennes skulpturinstallasjoner finnes i offentlige rom over hele verden.

Abakanowicz’ arbeid sammenfaller i tid med over 40 år med streng kommunisme i Polen. Til tross for at Polen var stengt for verden og håndhevet utbredt sensur i tråd med det sosialrealistiske kunstbegrepet – som hadde som formål å støtte opp om et kommunistisk verdenssyn – ga hun ikke etter for politisk press.

Kunsten hennes ble ikke plassert innenfor noe bestemt politisk manifest eller posisjon i sin samtid, og kunstneren selv ville ikke bestemme eller klassifisere sin praksis innen bestemte grupper eller bevegelser, for eksempel feminismen. Slik sett var Abakanowicz også forut for sin tid. Hun utfordret også de klassiske inndelingene i kunst og håndverk under utstillinger og biennaler.

Abakanowicz’ kunst hadde også sterk innflytelse på den norske tekstiltradisjonen. På 1960-tallet, utvekslet og studerte kunstnerne Brit Fuglevaag og Siri Blakstad ved Kunstakademiet i Warszawa. De var studenter ved Statens kunst- og håndverksskole på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene. Begge var fascinert av østeuropeisk kunst og kultur.

Oslo kommunes kunstsamlings billedvev Ovale d’Or/Gylden oval (1967) er fra perioden Abakanowicz utviklet seg fra flate til mer romlige og hengende former. Verket ble laget i ulike tekstiler som ble typisk for henne: sisal, lin, hestehår, uspunnet ull, bomull, kunstsilke, metallfarget tråd i gull og messing – en blanding av materialer, teksturer og mønstre som skaper dynamikk og får stoffet til å se ut som et relieff.

Abakanowicz beholder de monokromatiske, varme fargene her. Brunt og beige er kombinert med lin og nyanser av gull. Alt er ganske rått, men varmt på samme tid. Det er det eneste verket i sitt slag i utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, hvor vi ser en kunstner som stadig lager større kokonger, ofte med intense farger. Her flettes monumentalisme og villskap sammen med materialets subtilitet.