Kunst i en kompleks by - intervju med Sille Storihle

I 2024 er det 400 år siden middelalderbyen Oslo brant ned og ble gjenreist som Christiania i Kvadraturen. Det er også 100 år siden byen fikk Oslo-navnet tilbake. Oslo kommunes kunstsamling ønsket seg et permanent jubileumskunstverk for å feire anledningene: Gjennom en åpen prekvalifisering med påfølgende konkurranse fikk kunstner Sille Storihle oppdraget.

Det var i juni 2023.

Storihle planla spillefilm og fikk plutselig mye å gjøre på kort tid. En intens periode fulgte, med planlegging, casting, filming og klipping av over 40 timer bildemateriale, og enda mer lyd. Nå er verket ferdig, og torsdag 21. november har samfunnssatiren Open Call premiere på Klingenberg kino. Deretter spres jubileumskunstverket ut i byen – til kinoer, kinoteker og festivaler, før det lander på kunstsamlingens egen nettside og blir en del av kommunens samling av rundt 18 000 verk.

– Filmen Open Call er ganske utradisjonell i metodikk og tilnærming, men jeg tror og håper at den kan gi noe til mange. Jeg er spent på mottakelsen, spent på hva byen tenker, sier Storihle.

Utgangspunktet for Open Call er spørsmålet Storihle selv spurte seg i møte med oppdraget: Hva er egentlig et jubileumskunstverk til Oslo?

I filmen stiller Kunstneren, spilt av Storihle selv, spørsmålet videre til fem Oslo-borgere: Investoren (spilt av Ole Asgeir Madland), Aktivisten (spilt av Ole Petter Ribe), Bygningsarbeideren (spilt av Paweł Stypuła), Guiden (spilt av Desiree Bøgh Vaksdal) og Læreren (spilt av Nosizwe Baqwa).

Etter å ha presentert fem svært forskjellige svar, skal borgerne sammen komme frem til hvilket av de fem kunstverkene som egner seg best til byen. I prosessen får de hjelp av en Coach (spilt av Louise Löwenberg) og kunstnerens assistent (spilt av Hedda Eirin Østberg Faldet). Oslo kommune følger prosessen fra sidelinjen i form av Koordinatoren, spilt av Charlotte Beck Solvær, som også er medprodusent av Open Call.

– Filmen handler om kunst og kunstnerrollen i møte med et offentlig oppdrag. Kunstneren vi ser er tynget av alle bestillinger og alt den skal levere til jubileet, byen og kommunen, og strever med rollen som totalentrepreneur. Karakteren Kunstneren er på mange måter ganske tannløs. Samtidig, hva skjer når man følger alt kommunen vil ha, og mister troen på kunstnerisk frihet?

I Open Call er oppdraget fra kunstsamlingen materialet. Storihle diskuterer det, tuller med det, setter det på spissen. Samtidig røre hen ved økonomiske, politiske og sosiale spørsmål knyttet til kunst i offentlige rom. Filmen låner fra reality-sjangeren, leker med stereotypier og dytter ideen om medvirkning til sitt ytterste. «Dere er et tverrsnitt av befolkningen,» sier Kunstneren til de fem av Oslos over 700 000 innbyggere, og pirker i forestillinger om representasjon.

Når Coachen drar i gang en rekke øvelser for å skape «tillit, kreativitet og samarbeidsglede» i gruppen er det både slapstick, satire og helt sant: Scenen hvor alle klamrer seg fast i hverandre i et forsøk på å balansere som en helhet på et lite avispapir har Storihle vært med på selv en gang. I en Trust fall-seanse, hvor én faller bakover og fanges av de andre, hører vi den dresskledde Investoren mumle for seg selv: «Blir litt av et kunstverk til Oslo kommune» – i kunstverket til Oslo kommune.

Open Call er et metaunivers, som fremkaller hyppig magelatter, men med et gjennomgående snev av ubehag – for hvem er det egentlig vi ler av?

– Ta Coachen, for eksempel. Jeg tror alle som jobber i kunstfeltet har en relasjon til den nyliberalistiske, New Public Management-tankegangen, som infiltrerer vårt felt. Jeg har selv gått til coach på eget initiativ, brukt coacher i undervisning og deltatt i opplegg fra organisasjonspsykologer på arbeidsplassen, og lært mye av det. Men det er også mange gjenkjennbare floskler der, som det er gøy å leke med, sier Storihle.

– Det er mye i filmen som er spesifikt for kunstfeltet. Samtidig tar den også opp i seg den mer populistiske nedsnakkingen av kunst, om kunst som noe tull for skattebetalernes penger. Hvordan svarer man på det uten å bli hengt ut? Karakterene snakker fra forskjellige ståsteder, politiske holdninger og klassebakgrunner, og jeg tror og håper at filmen kan jobbe og gi noe i mange leirer. Det er kanskje det jeg er mest nysgjerrig på, hvordan den treffer.

Open Call er ikke basert på manus og replikker, men på laiv rollespill og spilldesign: Storihle har forsket på live-action role-playing (LARP) som kunstnerisk metode for filmproduksjon siden 2018. I filmen har hen skrevet rammer for spillernes karakterer, samspill og miljø. Resten er felles improvisasjon. Alle scener er filmet og klippet kronologisk for å skape en naturlig oppbygging av historien og relasjonen spillerne imellom.

– Vi spiller med hverandre, og vi spiller 360. Vi spiller et fiksjonelt rom i møte med byen vi er i. Kommer det en jogger eller en gravemaskin, så improviserer vi med det som skjer.

Første gang hen jobbet med laiv på film var i Gruppekritikken (2022), som en del av et pedagogisk opplegg for studenter ved Filmkunstskolen i Kabelvåg. I Open Call er spillerne reelle Oslo-borgere, funnet gjennom nettverk og tilfeldigheter, valgt fordi de hadde en inngang som var relevant for sin karakter. De fleste har skuespillerbakgrunn eller annen type sceneerfaring, én er laiver.

– Men ingen er hyret inn fordi de er gode skuespillere, men fordi kjente til en del av byen, et miljø eller en problemstilling. Og fordi de var interesserte i å delta i prosjektet, som krever mye av de som deltok. Det er noe helt annet å improvisere over tid i et spill enn å fremføre et skrevet manus. Det er også viktig å si at prosjektene som vises i ulik grad er skapt ut ifra spillerne, så det vi ser i filmen er ofte et resultat av spillerens valg og innsikt i materialet den presenterer.

Selve innspillingen ble gjort på fem dager. I forkant brukte Storihle tid på å gjøre spillerne kjent med konseptet laiv, avklare forventninger og skape definerte rammer for prosjektet, gruppen og spillet.

– Vi gjorde blant annet en øvelse i forkant, en workshop, hvor vi spilte ut et møte i et borettslag. Alle fikk karakterer som ikke var de samme som i filmen, men som hadde noen liknende karakteristikker. Det var viktig for å teste hvordan det var å improvisere sammen, sier Storihle.

– Jeg synes deltagerne spiller veldig bra, det er nok fordi man er i rollen så lenge. Man har ikke en replikk man skal fremføre, den kunstigheten er borte. Når man reagerer, så reagerer man på ordentlig. For meg blir det levende å se på, det er engasjerende, det er en nerve der. Laiv handler om å leke, og lek handler om rom for å gjøre noe i situasjonen og ikke alltid vite hvor det ender.

I anledning byjubileet har Oslo kommune støttet en rekke arrangementer og initiativer fra kunst- og kulturfeltet, og samarbeidet med ulike aktører – blant annet Middelalder-Oslo, Selskabet for Oslo Byes Vel og Oslo Museum. Noen har brukt anledningen til å hente frem middelalderkostymer, andre har undersøkt hvilken by vi bor i om nye 100 år.

Open Call er et tidsvitne til Oslo anno 2024, hvor nøye utvalgte spillsteder viser til hendelser og debatter som preger kunst- og kulturfeltet i dag. Filmen starter i foredragssalen på det gamle Munchmuseet på Tøyen, hvor sporene av Edvard Munchs monumentalverk fortsatt er synlige på veggene. Derfra tas vi med til toppen av det nye Munchmuseet i Bjørvika.

– Filmen handler om 400-årsbyjubileet, men hva om noen ser dette om 400 år igjen? I dag er Gamle Munch et sted man ikke vet hva man skal gjøre med, om noen år har man kanskje tatt noen avgjørelser. Det nye Munchmuseet ga oss et blikk over byen og en inngang til samtaler om museets relasjoner til privat næringsliv og sponsoravtaler, som var interessant. Og hva skjer med Bispegata 16 og Lokomotivverkstedet? Det er en kultureiendom, som kulturfolk og kunstnere har drømt om å ta i bruk lenge. Diskusjonen om hva som skal skje på Sukkerbiten har også pågått i mange år. Jeg ville lage et portrett av disse kultureiendommene før de endres.

For karakteren Læreren var det også viktig å vise at Oslo er mer enn bare sentrum. På Haugenstua samler spillerne seg rundt Raddum-brødrenes skulptur Storstua (2011), en ni meter høy stålampe hvor foten har innlagt varme og fungerer som benk om vinteren. Verket er inspirasjon til Lærerens svar på oppgaven om byjubileumskunstverket, som presenteres på Hersleb videregående skole på Tøyen.

– På Hersleb filmer vi også Geografien, som viser til diskusjonen Rana Issa brakte opp, hvorvidt verket til Axel Revold er rasistisk og kolonialistisk. Vi går ikke inn og diskuterer verket, men det var viktig å adressere at det er på skolen, som et verk i Oslo kommunes kunstsamling.

Oppdraget Storihle fikk fra kunstsamlingen var å lage et verk til hele byen. Hen har designet spillet og klippet filmen med dette som utgangspunkt – rundt forestillingen om mangfold, og byen som allsidig og flerfasettert.

– Vi kunstnere liker å snakke om «diskursivitet». Ofte tar det en ganske tørr og akademisk form og med et lite publikum. Dette prosjektet var et forsøk på å iscenesette «diskursivitet, og samtidig forsøke å nå et bredt publikum. I filmfeltet og i det kommunale snakkes det om målgrupper. Jeg har på sett og vis prøvd å ignorere tanken om «målgrupper» og samtidig, kanskje, treffe flere.

Arbeidet med Open Call har gjort hen enda mer interessert i laiv som metode for egen kunstneriske praksis.

– Oppdraget har gitt meg muligheten til å gå mye lenger i arbeidet med laiv som metode, men det har også vært en viktig del av prosessen at resultat kan sirkuleres på andre måter, blant annet gjennom åpne og gratis visninger på bibliotekene rundt i byen, sier Storihle.

– Tidligere har jeg jobbet mye med arkiver og historie. I det siste har jeg vært opptatt av 2024, hva byen er, hvilke samtaler som preger den offentlige samtalen, hvilke tendenser som farger måten institusjoner og individer agerer på akkurat nå. Bare det at Kunstneren i filmen prøver å skape et slags brand, prosjektet har egen logo, det er totebags. I en tid hvor vi skal være opptatt av klima driver alle museer med merch, kunstnere og prosjekter skal markedsføre seg selv som et varemerke som skal sirkuleres, bli til noe annet, hele sosiale medier-presset.

I Open Call er kommunens utsendte mest opptatt av prosessbilder til Instagram, lunsj og at et (eller annet) jubileumskunstverk blir klart innen tidsfristen. De kunstfaglige beslutningene overlates til personer som ikke har forutsetninger for å ta dem, og – uten å røpe for mye – medvirkningen, og det aller meste, går dunken.

– Open Call er en samfunnssatire over den offentlige kunstens vilkår i en sammensatt by, der forbindelsene mellom kultur og næring vikles inn i hverandre. Jeg er stolt av alle som har vært med på å gjøre filmen til det den er. Bidragsytere i alle ledd har gitt utrolig mye til prosjektet, uten dem hadde filmen aldri blitt det den er i dag. Vi har laget noe som jeg tenker er ganske særegent i møtet mellom kunst og film, særlig med tanke på at dette er et offentlig kunstoppdrag. Oslo kommunes kunstsamling har virkelig tatt noen sjanser for å utforske hva offentlig kunst kan være – og det skal de ha kudos for.