Løkka - fra Anus til Ørken

Denne avsluttende delen av SAMMENomGATA skal få fram kunstnerperspektivet i byutviklingen, - kunstneren som ser byen, og som problematiserer at den endrer seg. Begge disse prosjektene involverer kunstnere som primært arbeider med tegning, men dette er ikke det eneste de har felles, og i denne sammenhengen ikke det viktigste. Det er hvordan Tegneklubben og Lotte Konow Lund forholder seg til det kollektive i det kunstneriske arbeidet, og kollektive prosesser som livet i, og endringen av en by. De har for øvrig flere fellestrekk som sterk tilknytning til Oslo, de er fra samme kunstnergenerasjon og de har et performativt og relasjonelt perspektiv i sine kunstneriske praksiser. Jeg har arbeidet med disse prosjektene siden før koronapandemien startet, og det er fantastisk å se kunsten bli virkelighet etter å ha vært gjennom store endringer underveis, over et år forsinket.

HER SLUTTER GRÜNERLØKKA består av en bok med tegninger, en kampanje, en utstilling og tegninger i offentlig rom. Tegneklubbens prosjekt handler om å kjenne igjen byen vi bor i, hvordan den endrer seg, og hva det gjør med livene våre. Det gjør at vi kan le og gråte av både byutvikling, kunst og korona. Prosjektet er en gave til Oslo, og bydelen Grünerløkka, kunstinteresserte og folk flest.

Boka viser til sammen 220 nye tegninger, i en klassisk skissebokestetikk i smartphone-format. Fra 16 april - 6 juni distribueres boka gratis på Grünerløkka, der den legges ut på butikker, bibliotek, barer, utesteder, kiosker og cafeer. Boka er også tilgjengelig for bestilling, og etter kampanjeperioden vil den være til salgs. Kunstbokforlaget Uten Tittel er forlegger og distributør, sammen med Kulturetaten, Oslo kommune. Målet er å nå ut til befolkningen på Grünerløkka, de som har sitt arbeid der, besøkende i bydelen, Oslo by, og kunstfeltet.

Originaltegningene vises i en utstilling på Galleri 69 i perioden 7 mai til 6 juni. Samlingen som presenteres viser 220 tegninger i A4 format fordelt på seks asfaltplater, komponert side om side som en stor fortelling, der rekkefølgen reflekteres i bokutgivelsen. I tillegg vises en mappe med et utvalg av overskuddstegninger som ikke er med i boka. Ingen av tegningene er signert, det er en viktig del av Tegneklubben, at de vil at det de gjør skal betraktes som et kollektivt arbeid. I klubben kan de legge individuelle kunstnerskap til side, og bli en del av et felles uttrykk. Det vil jeg tro er en god måte å koble seg litt av det person -og prestasjonsfokuset som alle som er en del av kunstfeltet kjenner. En viktig del av SAMMENomGATA er å involvere lokale ressurser. Grünerløkka Lufthavn er en alternativ kulturarena i Oslo, med Galleri 69 som representerer en uavhengig kunstnerstyrt gallerivirksomhet på Grünerløkka, som viser profesjonelle kunstnere. Gjeldende smittevernhensyn har forhindret et fysisk åpningsarrangement av utstillingen, men visningsperioden er forlenget, og utstillingen presenteres digitalt på nettsiden til Oslo Kommunes Kunstsamling gjennom hele perioden.

På reklamemontere på holdeplasser og sykkelstativer på Grünerløkka vises et utvalg på ti tegninger. Her deler Tegneklubben plassen med tegninger av Lotte Konow Lund. På til sammen femten destinasjoner rundt omkring på Løkka kan publikum se tegninger utendørs, i tillegg til å finne informasjon om prosjektet. Tegningene er å ses i perioden 16. mai - 6. juni. Dette er en fin mulighet og motivasjon til å gå tur å se kunst, og bli mer kjent med det miljøet tegningene springer ut fra.

HER SLUTTER GRÜNERLØKKA handler om livet i og omkring Thorvald Meyers gate, menneskene, bylivet og oppgraderingen av gateløpet. Det kommenterer, tar del i og ytre seg om Thorvald Meyers gate anno 2021. Tegneklubbens medlemmer har over en periode i 2020-2021 hatt tegneøkter der arbeidsprosessen har bestått av å observere, og oppleve området, og bli presentert for oppgraderingen. Tegneklubben har gått rundt i området, lest om Grünerløkka og lett frem billedmateriale. På grunn av pandemi-tider, har web-kamera og zoom blitt tatt i bruk for å samles; Martin Skauen på Fyn, i Danmark, Terje Nicolaisen, Paul Dring, Ulf Carlsson og Bjørn Bjarre på atelierene til Ulf og Bjørn i Oslo. Tegningene fra prosessen danner grunnlaget for prosjektet.

Tegneklubben har gjennom de årene som har gått siden de startet klubben i 2004, gjort det å tegne til et fellesskap, og funnet motivasjon og metode nettopp i fellesskapet. Tegneklubben driver en slags temporær tegning i offentlig rom som gjør dem både til observatør, kommentator, forslagsstiller og debattant. De har et kritisk blikk på byen, samfunnet, hverdagslivet, kunstfeltet og kunst i offentlig rom. Klubben har ikke selv noen klar agenda, og reagerer på alle forsøk på organisering. Ved å invitere Tegneklubben inn i prosjektet har jeg villet la kunsten gå byen etter sømmene. Tegning er et uttrykk som er tilgjengelig for alle, og gruppas fokus på humor gjør at de har potensiale til å dekode og forholde seg fritt til vanskelige problemstillinger og prosesser som byutvikling genererer, og gjøre det tilgjengelig for andre.

Et kritisk blikk er viktig i et kunstprosjekt som har som mål å forholde seg til de endringene som Oslo og Grünerløkka gjennomgår, og hva folk som bor, arbeider og oppholder seg i bydelen erfarer. Å stille spørsmål er nødvendig for å finne fram til hva verdien av å skape kunst, og temporær kunst i en byutviklingsprosess kan være, en sammenheng hvor kunsten er utsatt for mange behov som ikke nødvendigvis handler så mye om selve kunsten. Hvordan koronapandemien har endret hvordan vi lever, og forutsetningene for å arbeide, noe som særlig har rammet kunstnere og en del andre næringsgrupper med sårbare økonomier, kan gjøre oss mer oppmerksomme på at vi må tydeliggjøre nødvendigheten av kunst og kunstproduksjon. Hva skal kunst egentlig bidra med i en byutvikling?

Tegneklubbens tegninger utgjør til sammen et tidsbilde, og peker, som titteltegningen, på et bestemt sted, en tid, en økonomi og en by. De byr på mye gjenkjennelig og klein tvetydighet, både når det gjelder kropp, kunst og meningsytringer. Tegningene viser kjentfolk fra Løkka og fra offentligheten, kombinert med steder fra nær og fjern historie. Dette er Grünerløkka sett hele veien fra kloakken, via rumpehullet og ut i ørkenen- til perspektivet fra verdensrommet.

Humor og latter er nok litt underkjent i kunsten, mens ironi er noe kunstfeltet har nok av. Ironi er ikke så morsomt egentlig, joda ironi kan være morsomt, men den har en agenda, og det handler om å så litt tvil. Er du sikker på at du ler av riktig grunn? Er det innafor å le eller ikke? Ironien henger sammen med paranoiaen, engstelsen for ikke å forstå, bli hold utenfor eller være litt dårligere enn andre. Tegneklubben er dårlig humor, og god humor, og langt mer enn prompehumor. Tegneklubben er, som humoren, verken velorganisert eller programmatisk. Tegneklubbens prosjekt tilbyr kanskje det vi trenger mest akkurat nå.

For meg handler prosjektet om å se en gang til både på hva vi bruker tida til, hva vi ler av, og hva som bør tas mer alvorlig. Det kan handle om alt fra livvidde, ytringsfrihetens utfordringer, demokratikamp til kunst. Det kan handle om å finne fellesskap og om gevinsten av å slippe løs core-muskulaturen. Ingen vil være fattige, gjerrige og kjipe verken på penger, venner, utseende, meninger, eller poseringer, og i hvert fall ikke på Grünerløkka. Men sånn Tegneklubben får det til å se ut, så er vi fattige alle sammen, i hvert fall overspiste, og sånn holder vi på med våre hverdagslige liv, (glade) i en sirkulasjon mellom økonomiens behov for sømløs fornyelse, og klodens rop om å la være - fritert i korona. Mennesker er så ubehjelpelige at man får innimellom lyst til å bli et dyr! Dette er livet.

Gjennom koronapandemien har vi blitt ekstra utsatte, og erkjennelsen av å ikke ha kontroll over tilværelsen er tydeligere. Samtidig øker angsten over å bli kontrollert. Vi er ikke sammen lenger sånn som vi er vant til, selv merker jeg at jeg savner å se, kjenne, lukte og røre ved andre mennesker. Livet byr på mye alvor, og for å ta inn alt dette alvoret trenger vi å le. Og det er mye å le av. Det er mye absurd, idiotisk, morsomt, alvorlig, urettferdig og rart som skjer rundt oss. Det er mye å holde kontroll på. Men latteren gjør oss klar over at vi er kropper uten kontroll over tilværelsen. Latteren kommer når du kjenner deg igjen i noe og når du får utløp for et eller annet mentalt. Rungende latter, heseblesende hiksting, knising og nervøse grynt. Når latteren kommer boblende gjennom kroppen uten at du kan styre den, fins det noe bedre? Det å ha noe å le av, eller noen å le med er viktig. Det at vi ler kan handle om at vi erkjenner alvoret. Det å lage kunst som vekker latter kan tyde på at det er en nerve der, en nerve som treffer noe som er veldig alvorlig.

Det er samtidig lett å sette latteren i halsen. Det er noe Tegneklubben er veldig klar over. For det er jo ikke mye moro nå, etter ett og et halvt år med korona, heller ikke i vårt privilegerte land, og spesielt ikke i Oslo. Er det noe vi trenger nå så er det å være mer sammen, le mer, nedsylta som vi er i nye -ismer, konspirasjonsteorier, og tid som flyter uten at vi møter hverandre ansikt til ansikt, kropp med kropp. I vår lille dam av tilsynelatende konsensus, er vi på nettet mer enn noen gang, og der er folk demokratiforkjemper den ene dagen, og overgriper den neste, autoritet den ene uka, søppeldynga neste måned. Byutvikling og grønn omstilling, småbutikkenes død og salg av kommunal og statlig eiendom til private investorer ruller videre, mens vi klikker, og myser bak munnbindet. Bakteppet er stakkars Oslo, Norges viktigste by som alltid skal tåle så mye, som bygges og utvikles, og blir dyrere og dyrere for hver måned, helt til det blir så tett enkelte steder at kravet til lys lukes bort. Snart er det så fint at det kanskje ikke engang vil være plass til folk. Men på Grünerløkka er husene fortsatt lave, parkene finnes, og det gjør også de med lite penger, vanlige folk, folk som bor og lever, og leker i gata, tro det eller ei.

Å by på latter er ikke så enkelt som en kan tro, og heller ikke ufarlig, det kan på sitt beste være den eneste formen autoriteter kan akseptere kritikk i. Det kan være livsfarlig, humor og satire sparker som regel litt i alle retninger, og det er ikke så lett å være politisk korrekt og morsom samtidig, og latteren er deilig anarkistisk og liker egentlig ingen bedre enn noen andre. Det er det som er så bra med den. Det går godt an å le alene, men det absolutt beste med humoren er potensialet den har til å bringe folk sammen, fra alle ulike kanter, uansett ulikheter, for latter avvæpner. I hvert fall så lenge du klarer å le, så lenge det er mulig å åpne munnen, og slippe kontrollen, både over kropp, ulikheter og roller, så lenge det er mulig å finne sammen.

• Kurator: Linn Cecilie Ulvin
• Oppdragsgiver: Kulturetaten
• Prosjektledere i Oslo kommunes kunstsamling: Aud Ganberg  / Else Haavik