Markering av "Minnested for snøen"

Vi markerer innkjøpet i parken på Ola Narr med blant annet musikk fra Gildas Le Pape (Hot Club de Norvegè) & Magne Føreland.

Gildas Le Pape er en del av det anerkjente bandet "Hot Club de Norvège", innflytelsen fra den franske jazztradisjonen er tydelig. Magne Føreland er en erfaren og allsidig multi-instrumentalist, og har spilt jazz og pop i mange år.

Hver sommer i elleve år har duoen brukt Ola Narr-parken som sitt faste øvingssted. Her har de fordypet seg i sin felles lidenskap for stringswing, en sjanger som har sitt utgangspunkt i den legendariske franske sigøynergitaristen Django Reinhardt.

Sandnes anla Minnested for snøen våren 2021 mens Oslo var i lockdown. Ola Narr-parken var full av mennesker som hygget seg sammen, stemningen minnet nesten om en festival, som LePape og Føreland lagde soundtracket til. De er en del av stedets sjel, og er også en del av historien.

I den bratte skråninga opp fra gressplenen på Ola Narr sto i gamle dager en av Oslos over 350 hoppbakker. Den spilte en viktig rolle i lokalmiljøet på Tøyen, og hopprennene samlet store mengder tilskuere.

I dag er det ikke lenger nok snø til at hoppbakkene kan brukes, og antallet hoppbakker i Oslo er redusert til tre. Men man kan fortsatt se restene etter hoppbakken på Ola Narr. Hoppkanten som er laget av stein ligger bortgjemt mellom høyt gress og trær.

Som et minne over historien, og som en konkret påminnelse om menneskeskapte klimaendringer som en av årsakene til at snøen er i ferd med å forsvinne, har Sandnes etablert et blomsterbed med hvite blomster der unnarennet lå. Verket består av lokalt innsamlede hvite engplanter, som passer til de lokale insektene: Prestekrage, karve, gjeldkarve, hvitmaure og engsmelle.

Oslo kommunes kunstsamling har nå kjøpt inn dette flerårige prosjektet som ble laget til Skulpturtriennalen i 2021. Verket vil videreutvikle seg til en blomstereng i løpet av påfølgende år. Minnested for snøen er et mangefasettert kunstverk som Oslo kommunes kunstsamling er stolt av å eie. Det tar utgangspunkt i lokal Oslo-historie samtidig som det setter søkelys på globale klimaspørsmål. Det er fysisk, vakkert og konseptuelt. Det utfordrer videre ideen om hva et minnested kan være og hva som fortjener et minnested.