Møt malerikonservator Terje Syversen

En konservator både behandler, dokumenterer og forsker på kunstsamlinger med et spesielt ansvar for å ivareta og gi kunstverk lengst mulig levetid gjennom konserveringsarbeid, både i form av forebyggende konservering, og aktiv eller inngripende konservering. Oslo kommunes kunstsamling besitter flere tusen malerier datert fra 1500-tallet og frem til i dag. Samlingen består av norske malerier på lerret i tillegg til europeiske verk fra de fleste epoker innenfor ulike sjangre.

Syversens inngang til yrket som malerikonservator var tilfeldig. Etter å ha fullført videregående skole med tegning, form og farge ventet yrkesskolen med studier innenfor visuell kommunikasjon, og fagene illustrasjon, design og reklame. Som 23-åring skulle Syversen gjennomføre siviltjeneste, og fikk da arbeidsplass på tidligere Museet for Samtidskunst. Her gjennom 16 måneder med plikttjeneste fikk han prøve seg som kunsttekniker der han nøye observerte og assisterte konservatorene i arbeid, og en nysgjerrighet til faget ble vekket. Etter noen års krumspring i et reklamebyrå bar det av sted til Universitetet i Oslo der konservatortittelen etter hvert ble et faktum.

Jeg møter Syversen en ettermiddag i magasinet - i kjellerdypet - blant flere hundre kunstverk. Syversen snakker begeistret om spennvidden i det han gjør som malerikonservator. Til forskjell fra en museumsinstitusjon hvor konserveringsfaget bare innenfor malerimediet er møysommelig spesialisert, kan man i arbeid med en kommunal kunstsamling som Oslo kommune besitter og forvalter, oppleve et mye større omfang og variasjon i arbeidsinnhold.

– Kan du si noe om bredden i arbeidet du gjør som malerikonservator i Oslo kommunes kunstsamling?

– Arbeidet som malerikonservator i Oslo kommunes kunstsamling er ekstremt variert og omfanget i de ulike konserveringsinngrepene favner bredt. Her er det få standard prosedyrer sammenlignet med andre samlinger, spesielt hva gjelder de mer tradisjonelle kunstinstitusjonene som Nasjonalmuseet, KODE, MUNCH med flere. 

Enhver konserveringsprosess begynner med dokumentasjon av verkets tilstand. Deretter følger en grundig undersøkelse av materialer og teknikk for å finne ut av hensiktsmessig konserveringsmetode. Det å arbeide som malerikonservator i Oslo kommunes kunstsamling kan sammenlignes med det å arbeide i en privat konserveringspraksis. Jeg har selv hatt et slikt foretak der jeg har tatt konserveringsoppdrag både fra private samlere og andre. Dette er oppdrag som speiler bredden i skadeomfang med flere paralleller til arbeidet jeg gjør i dag.

– Hvordan foregår og foretar du prioriteringer ut i fra hva som skal konserveres?

– Mine prioriteringer dikteres av behovet i avdelingen på et overordnet nivå. Siden store deler av vår virksomhet er knyttet opp mot vår portefølje der vi arbeider med å utplassere kunst, er lister fra kuratorene som arbeider med samlingen ofte et utgangpunkt.

Nå arbeider jeg blant annet med en verksliste med malerier som skal utplasseres på Rådhuset for å nevne et eksempel. Min inngang er å lage en oversikt over hva slags behov som foreligger til de respektive maleriene som skal utplasseres. Jeg foretar først en grovsjekk der jeg gjør en tilstandsrapport i stikkordsform for deretter å strukturere en prioriteringsliste. Da foretrekker jeg å starte med de maleriene som tar lengst tid å konservere først for på den måten å disponere tiden etter beste evne.

– Er det spesielle utfordringer du møter i din arbeidshverdag som malerikonservator i Oslo kommunes kunstsamling?

– Arbeidsplassen i magasinet her i kjelleren kan i seg selv være en utfordring og skape begrensninger. Ideelt sett har man et eget magasin der kunsten lagres, og et eget konserveringsatelier der kunsten behandles. Det åpner opp for andre måter å arbeide på. Jeg var nylig på et kurs i forgylling i relasjon til rammemaking, og kunne også tenke meg at vi kunne lage egne rammer her. Ikke minst skulle jeg gjerne sett at vi hadde enda flere utplasseringer slik at vi fikk vist frem en større del av samlingen vår. Kort oppsummert: Mer faglighet og mindre byråkrati.

– Hva liker du best i arbeidet som malerikonservator?

– Igjen handler det om variasjonen i arbeidet jeg gjør, i spennvidden fra å håndtere eldre kunst til samtidskunst. Akkurat nå arbeider jeg med nyinnkjøpte verk parallelt med den nevnte utplasseringen på Rådhuset, der jeg blant annet konserverer et maleri med motiv av Kristian IV, et arbeid som både har ukjent datering og hvor man samtidig er usikker på hvilken kunstner som står bak. I vårt registreringssystem TMS for samlingsforvalting står det at maleriet av 1600-talls kongen er laget av folkelivsmaleren Adolph Tidemand (1814-1876), men det er flere indisier som motsier dette. Jeg tror at maleriet skal dateres lenger tilbake i tid, til 1600-tallet. Verket viser dessuten et stort skadeomfang. Blant annet er maleriet skjøtet, noe Tidemand neppe ville ha gjort, i tillegg til å være betraktelig retusjert. Man kan tydelig se at maleriet er beskåret og opprinnelig vært del av et mer omfattende motiv i en større komposisjon. Med andre ord innehar maleriet mange tydelige tegn på det vi betegner som pentimenti, altså synlige rettelser i et ferdig maleri der verket både kan ha blitt overmalt, justert og omarbeidet både i enkeltdetaljer eller komposisjonen i sin helhet.

Avslutningsvis snakker Syversen om det å slå hull i de mange kunstner- og konserveringsmytene som både i og utenfor fagkretsen har blitt normative narrativ. For eksempel i historiene som foreligger om hvordan Edvard Munch (1863-1944) sies å ha gitt sine malerier en hestekur ved å la de stå ute i vær og vind for på den måten å eksperimentere med teknikk og materialer. Syversen ønsker å gå disse mytene i sømmene og påpeker at sannheten er nok mer forgreinet – i likhet med hans eget fagfelt, som ifølge malerikonservatoren i Oslo kommunes kunstsamling, er fullt av spennende sidespor.