Naturen som kropp - intervju med Helle Siljeholm

– Jeg prøver å forstå naturelementer som kropper på nivå med våre kropper, enten det er fjell, smeltende is, flom ... Disse naturkroppene er arkiver, de gir tilgang til fortellinger om utviklingen av samfunnet vårt. Oslo er byen slik den ser ut i dag, men Oslo er også lava. Å kunne trekke de linjene er interessant for meg som kunstner.

Vi er på Trafo Kunstnerhus på Tøyen, i studioet Helle Siljeholm deler med kollega og kunstner Ane Hjort Guttu. Siljeholm har nettopp hengt fra seg en regnvåt ytterjakke og improvisert frem kaffe i en tekanne, som hun nå heller over i to krus. Det er mandag 24. april og første gangen hun er på atelieret siden januar. Årsaken sover i vognen ved siden av henne. Der ligger en liten kropp som ikke kan så mye om verken flom eller lava ennå, men kanskje vet han hva Oslo byjubileum er: To måneder gamle Teo har vært med på mange befaringer i forbindelse med morens konkurranseforslag til hovedstadens 400-årsmarkering neste år.

Det var tilfeldig at Siljeholm snublet over utlysningen om å lage et verk til Oslo kommunes kunstsamling i forbindelse med byjubileet i 2024. Briefen om å skape et arbeid som går i dialog med dagens Oslo, og som med historien som bakteppe peker fremover til en by vi enda ikke kjenner, talte til måten hun selv jobber på.

– Kurven mellom fortid, nåtid og mulig fremtid har vært en del av mitt kunstnerskap veldig lenge, jeg undersøker ulike materialer som beveggrunn for problemstillinger knyttet til akkurat det. Og, hva kan et verk i offentlig rom være? Hvordan tenker man rundt deltakelse? Disse spørsmålene er jeg veldig interessert i.

Siljeholm er utdannet danser og koreograf. Tretten år etter fullført bachelor i samtidsdans fra London Contemporary Dance School kjente hun på behovet for åpne opp i arbeidsprosessen, pushe noen grenser, utfordre seg selv.

– Jeg følte at jeg måtte ut av det prosjektbaserte løpet hvor jeg søkte om penger, jobbet i to–tre måneder, hadde premiere og så var jeg ferdig. Jeg kom liksom alltid til samme sted, uavhengig av idé og tematikk. Jeg hadde behov for videre studering, og da hadde jeg lyst til å gjøre noe som jeg visste ville utfordre meg.

Uttaket ble en master i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun mimrer tilbake til første oppgaven hun fikk, bryter ut i latter. De skulle lage kollasj.

– Jeg tenkte, herregud, kollasj, det kan jeg! Jeg klippet og limte og hang den opp, var veldig fornøyd husker jeg. Helt til jeg så de andres arbeider. De hadde bygget kjempefine skulpturer som kom ut av veggen, brettet og transformert papiret. Min kollasj så helt lik ut som den jeg lagde da jeg gikk på barneskolen.

Hun var 32 år på det tidspunktet.

– Jeg syntes selvfølgelig det var litt skummelt å være et sted hvor jeg ikke kunne det alle andre kunne, og jeg var jo ikke ung heller. Men jeg tenkte, det er ikke så farlig. Og jeg lærte jo veldig mye! Jeg ville utfordre meg selv på prosesser og metode, og samtidig finne et språk som gjorde at jeg bedre kunne snakke med samarbeidspartnere fra andre felt.

På KHiO begynte hun å jobbe med film og skulptur, fant en annen måte å tilnærme seg bevegelse, komposisjon og materialitet på.

– Det handlet ikke lenger om min kropp, eller om andres kropper i et rom. Materialene ble kroppene.

Atelieret på Tøyen bærer preg av å ha stått ubrukt en stund. Rommet er tomt bortsett fra noen bøker i en hylle, noen stoler og, midt på gulvet, et par plastbokser fylt med trepinner. Pinnene er en nedpakket versjon av skulpturen web3 (2022), et bestillingsverk til gruppeutstillingen Maskinen er oss på Munchmuseet. For å lage verket ba Siljeholm ulike mennesker sende henne pinner i posten, som hun festet sammen med resirkulert kobber for å visualisere blokkjeder. Å involvere andre i egen prosess er en viktig del av praksisen hennes.

– Jeg er veldig opptatt av at et kunstnerisk arbeid er et resultat av manges fantasier og forestillinger. Deltakelse er en del av alle mine prosjekter, fra både kunstnere og ikke-kunstnere.

I web3, ved å gi et digitalt fenomen en fysisk form, synliggjorde hun et system de fleste har et abstrakt forhold til. Hun liker det, å leke med perspektiver, snu på ting, finne nye innganger. Som kunstnerisk leder for Barents Spektakel i 2019 – en festival produsert av Pikene på Broen – omdøpte hun Kirkenes til verdens nordligste Chinatown for å skape en samtale rundt Kinas innflytelse på området. Hun hadde selv observert alle de asiatiske turistene da hun besøkte byen i forkant av festivalen, sett hvordan lokale politikere og næringsliv inviterte inn kinesiske entreprenører.

– Det var ikke at noen prøvde å skjule det, men den kinesiske påvirkningen var ikke en del av samtalen for flertallet. Den kuratoriske strategien ble å hente frem diskusjonen og gjøre den mer inkluderende.

Byrommet ble innredet med kinesiske portaler og skulpturer, gateskiltene på norsk og russisk fikk kinesiske oversettelser i tillegg. Inngangen til flyplassen ble endret på, det samme ble Storskog, overgangen mellom den norsk-russiske grensen. Kinesiske aviser gikk glipp av konteksten og skrev om den nye byen de hadde fått i Kirkenes.

– Det var jo veldig gøy, da. Det beste var jo at prosjektet klarte å tydeliggjøre diskusjonene som vanligvis skjer mellom spesielt inviterte, da gjerne mellom politikere og næringsliv. Og diskusjonen ble ikke bare om kinesiske investeringer, den handlet også om hva vi gjør med ulike former for kolonialisering av natur, for eksempel. Og folk agerte. Plutselig var det mange hus som var pyntet med rislamper, ting vi ikke hadde hengt opp. Vi satte i gang noe og lokalbefolkningen tok over.

Prosjektet ville ikke fungert uten medvirkning, oppsummerer hun. Noe som krever at det er enkelt og interessant for de medvirkende å delta.

– For meg handler det om å finne måter hvor folk kan bidra med sin kompetanse og kunnskap og være en ressurs for prosjektet på sine egne premisser. Det blir enklere å bidra når du blir invitert inn på grunnlag av noe du allerede kan eller er interessert i.

Siljeholm er opptatt av å finne ut hva vi har til felles, mer enn hva som skiller oss – noe som også blir gjeldende for verket hun utvikler til Oslo byjubileum, et verk som skal være for hele byen. Inngangen kommer blant annet fra flere års arbeidsopphold i Midtøsten. Et samarbeid med danser og koreograf Sara Christophersen i Beirut i 2008 ble starten på en rekke lengre utviklingsprosjekter sammen med lokale dansere og kunst- og kulturorganisasjoner iblant annet Libanon, Jordan og Palestina.

– Å utvikle en site-specific danseforestilling i Palestina med israelske Apache-helikoptre flyvende over hodet, det kjennes på kroppen. Da blir også kunst veldig, veldig viktig. Det blir enormt samlende. Jeg er opptatt av materialet vi kan ha til felles uavhengig av politiske skillelinjer og sosiale og økonomiske forskjeller. Ta prosjektet mitt med fjell og landformasjoner, for eksempel. Det er grunnen vi står på og finnes over alt. Fjellet opphører vår tid, den menneskelige sivilisasjonen, det er et bevegelig element i lys av dyp tid. Det bringer hele tiden verden sammen på nye måter gjennom sine bevegelser.

Arbeidet hun refererer til er The Mountain Body (2021), et flerårig, tverrkunstnerisk prosjekt med fjellet som utgangspunkt for undersøkelser av forholdet mellom natur og kultur i lys av dagens klima- og miljøutfordringer. Arbeidet startet med Kolsåsstupene i Bærum (co-produsert av Black Box teater i Oslo) og fortsatte videre til Norangsdalen i Møre og Romsdal (co-produsert av Høstscena og Viti/Jugendstilsenteret og KUBE i Ålesund) hvor fjellene ble til integrerte naturkropper i en koreografi sammen med klatrere og dansere.

Verket ble videreført under åpningen av Munchmuseet i Bjørvika, kuratert av museets seniorkurator Tominga O’Donnell. En videoinstallasjon fra Kolsåsstupene «klatret» oppover skjermene i museets etasjer og kulminerte i en kikkert rettet mot naturreservatet – en konseptuell og konkret forbindelse mellom museet, byen og naturen. Nylig fikk hun innvilget flerårig prosjektmidler fra Norsk Kulturfond til de resterende verkene i serien, som skal utvikles i samarbeid med lokale og internasjonale partnere i Europa, Midtøsten og Afrika.

– Geolog Henrik Svensen lærte meg at når du ser på østveggen på Kolsås så er det første laget fra 400 millioner år siden, det er sammenpakket elvebredde som er konglomerat. De øverste 10–15 meterne er smeltet lavastein, rombeporfyr. Da ser du egentlig på når Oslo var et brennende lavalandskap. Videre, ved foten av fjellet finnes en knallrød sand, dette er spor etter tiden Oslo lå nede ved Nord-Afrika. Disse naturarkivene åpner fantasien vår og sier noe om muligheten for fellesskap og bevegelse i et samfunn i lys av dyp tid, samtid og fremtid. Som kunstner kan jeg tillate meg å tenke at fjell også kan være stjernestøv, ikke sant? Jeg jobber med alle materialiteter av det fjellet.

Når vi møtes er det halvannen måned til hun skal levere det endelige konkurranseforslaget sitt til kunstsamlingens markering av Oslo byjubileum 2024. Men hun kan allerede avsløre at det handler om en naturkropp i hovedstaden som samler byen og Oslo-boere på ulike måter.

– Utlysningen var en åpen problemstilling rundt Oslo sett fra ulike tider, og broer mellom mennesker, kulturer og områder. Det snakker veldig til hvordan jeg har gått inn i spørsmål om byutvikling tidligere, men også i kunstnerskapet mitt. Et jubileum er en anledning, det er en plattform, det ligger allerede et fellesskap der som noen føler seg inkludert i og andre ikke. Det er veldig spennende å jobbe med, å se på hvilken beveggrunn man da lager for dette prosjektet.

• Ayatgali Tuleubek
• Hanan Benammar og Mattias Catzler
• Marthe Ramm Fortun
• Sille Storihle