Olav Strømmes Fra lys til mørke (1978) på Furuset T-banestasjon

Allerede som ung student i 1930-årene utforsket Olav Strømme (1909-1978) et særegent formspråk. Som del av den mindre enhetlige gruppen trettitallsmodernistene sammen med Bjarne Engebret (1905-1985), Erling Enger (1899-1990), Kai Fjell (1907-1989) og Sigurd Winge (1909-1970) var alle disse kunstnerne påvirket av europeisk, og spesielt tysk samtidskunst, med Rolf Nesch (1893-1975) som en betydelig foregangsperson.

Nesch kom til Norge som politisk flyktning i 1933 og ble raskt en viktig sparrepartner for Strømme, ikke minst på det personlige plan. Også gjennom Kurt Schwitters (1887-1948) mange Norgesopphold fikk Strømme tyske impulser, deriblant med et blikk rettet mot Bauhaus sin virksomhet.

Etter ett år med studier på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole fra 1929-1930 gikk Strømme i lære hos Axel Revold (1887-1962) på Kunstakademiet i årene 1930-1932. Strømme var på dette tidspunktet preget av et utenforskap, utilfreds med den norske kunstsituasjonen.

Sammenlignet med tidens rådende maleritendenser, som i all hovedsak tangerte rundt naturalistiske fremstillinger, inntok Strømme både teknisk og formalt en mer eksperimentell, intuitiv og friere holdning enn mange av sine samtidige. Blant annet utforsket han det dadaistiske collageformatet der fragmentariske objet trouvé-gjenstander uten bearbeidelser ble limt til både lerret, glass og aluminium.

Fra midten av 1930-tallet inkluderte Strømmes avantgarde materialrepertoar også gips, sement og pulvermaleri, gjerne kombinert med oljefarge og lakk i laseringer eller sprayteknikk.

1940-årene var en turbulent tid for Strømme. Før krigen brøt ut vekslet han mellom å bo i hovedstaden og på Vestlandet, og før fredsslutningen ble Strømme en periode internert som gissel på Falstad fangeleir utenfor Levanger i Trøndelag.

Ved krigens slutt vendte han syk og nedbrutt tilbake til Oslo. Tiden frem mot 1950-årene betegnet Strømme selv som en kriseperiode med personlige vanskeligheter. Malerisk gjorde han forsøk i flere stilistiske retninger i et spenn fra det naturalistiske til det ekspresjonistiske, også med verk innenfor et impresjonistisk formspråk med ulik abstraksjonsgrad.

En sentral del av Strømmes produksjon på denne tiden var hans arbeid med de såkalte teaterbildene der han laget en mengde skisser i Studioteatret, og senere i Nationaltheatret, i portrettering av skuespillere innenfor en velkomponert fargekoloritt sentrert rundt rødt, blått eller grønt satt opp mot sort og grått.

I Strømmes formative sondering vekslet han ofte mellom et figurativt og abstrakt formspråk med tidvise forsøk på å forene de to i figurasjonens grenseland. På samme måte som kunstnerisk form kunne variere, var også Strømmes motivkrets et finstemt spill i gjennomgående tema med variasjoner.

Spesielt skulle vestlandsnaturen oppta Strømmes motivkrets, med erindringer fra egen barndom. På Ørsta, mellom fjell og hav, lå bygda Strømme vokste opp i, omgitt av Sunnmørsalpene hvor rakryggede tinder og blågylte fjorder var del av hverdagens livgivende impulser.

Til tross for at han forlot vestlandsnaturen allerede som 11-åring, har dyr- og naturgjengivelser, som for eksempel fremstilt i de mange sildefiskbildene, utgjort et sentralt motiv og et ytre rom i Strømmes kunstnerskap. Parallelt, har Strømme vektlagt et indre rom, i en psykologisk og eksistensiell fabulering med penselstrøk i en vekselvirkning mellom det spontane og beregnede, det primitive og raffinerte.

En utstilling på Kunstnernes Hus i 1962 markerte et vendepunkt for Strømme. Med ny giv presenterte Strømme på denne utstillingen verk i en syntese av kunstneriske bestrebelser gjennom tretti år med gjenkjennelige motiv fra både by- og hav, men nå i et langt mer abstrahert uttrykk.

To betydelige retrospektive mønstringer i 1975 på Henie Onstad Kunstsenter og Festspillene i Bergen skulle befeste Strømmes posisjon som en maler av internasjonalt format. Sistnevnte utstillinger viste et reduktivt og forenklet formspråk karakteristisk for Strømmes sene arbeider. Dette var verk av monumentale format i mørk fargepalett ofte avbrutt av felt i sølv. Flere av disse maleriene hentet impulser fra musikk i alt fra Bach til Beethoven, Nordheim til Ligeti. Strømme skal ha uttalt at han etterstrebet å sette penselen på lerretet med samme tilnærming som en fiolinist utøver buen på strengene.

Til utstillingen på Henie Onstad utforsket Strømme denne tverrfagligheten i et samarbeid med Høvik Ballett. I en improvisasjonsforestilling akkompagnerte dans og musikk Strømmes malerier i kunstsenterets prismasaler.

Strømmes kritikerroste utstilling høsten 1975 på Henie Onstad er blitt sagt å være en direkte foranledning for utsmykningsoppdraget på Furuset T-banestasjon. 

Gjennom sin karriere hadde ikke Strømme hatt de store oppdrag i offentlige rom. Han hadde riktignok på slutten av 1930-tallet deltatt i konkurransen om utsmykning av Oslo Rådhus med ønske om å dekorere vegger med motiv fra byen og sildefiske i laserende maling og glassmosaikk, men Strømmes forslag nådde ikke opp. I 1966 lagde han det monumentale metallrelieffet Kristus og verden over alteret i Lilleborg kirke. Over ti år senere arrangerte komiteen for by- og forstadsbaner i 1977 en lukket konkurranse for utsmykning av Furuset T-bane der Strømme, som en av fem inviterte kunstnere vant.

Oslos T-baneutbygging var en konsekvens av drabantbyenes vekst etter byutvidelsen i 1948. Den første T-banelinjen i Oslo øst åpnet i 1966 nesten 70 år etter at strekningen mellom Majorstuen og Holmenkollen var en realitet.

Som Oslos fjerde T-banelinje ble Furusetbanen åpnet i 1970, og i 1978 stod både Furuset og nabostasjonen Lindeberg ferdige. Med et kulturpolitisk ønske om at byens nye stasjoner skulle ha tilfang av kunst initierte Oslo kommune derfor individuelle stasjonskonkurranser.

Strømmes visjon for Furuset T-bane var å lage en helhetlig komposisjon i et samlende grep der stasjonens arkitektur og interiør også ble inkludert. I tett samarbeid med arkitekt Odd Østby ble stasjonens glassoverbygde passasje en viktig del av utsmykningen. Herfra kom dagslys inn som en scenografisk effekt mot deler av den 130 meter lange perrongveggen malt i mørk akryl.

Gjennom stasjonstrappens stålperforeringer strålte dagslys inn med direkte siktlinje ned til et mønster malt i sølv med en refleksiv effekt fra lyset utenfra. Ved bruk av både matte og blanke partier kontrasterte Strømme rommet- og verkets horisontalitet ved å tilføre gjentatte skrålinjer som bølger gjennom stasjonens sørgående landskap.

I nordgående retning valgte Strømme å bygge videre på samme serielle orkestrering, men her bestod perrongveggen av både bemalte og ubemalte flater behandlet i felt av lysere fargetoner.

Strømme selv vurderte bruken av akrylmaling som tilstrekkelig med tanke på å dekke kravet om holdbarhet. Stasjonens klimatiske forhold viste dessverre at både fukt og saltdannelser i betongen ble en utfordring.

Fra lys til mørke gjennomgikk fra 1997-1999 et omfattende restaureringsarbeid som involverte Sporveien og Olav Strømmes Minnefond i samarbeid med Oslo kommunes kunstsamling. Fra et bevaringssynspunkt innehar Strømmes utsmykning flere utfordringer, både med graffiti, og ikke minst sett i lys av de inngripende arkitektoniske endringene som følge av at stasjonen ble utvidet. I kjølvannet av dette ble det bygget nye rømningsveier, ankomst- og avgangshallen ble drastisk forandret, der også skifte av stasjonens belysningsarmatur fikk innvirkning på Strømmes verk. 

Nå etter mange år med voks som graffitibeskyttelse og sporadisk flekking, har Strømmes verk gjennomgått en betydelig oppgradering med oppmaling av veggmaleriene på begge perronger. I forkant av høstens restaurering har det vært gjennomført grundige tekniske og historiske undersøkelser i et forprosjekt med mål om å ha et bedre kunnskapsgrunnlag for oppmaling og vedlikehold av verket, i tillegg til å utbedre skader og lekkasjer i bygningsmassen.

I forbindelse med restaureringen i høst er det benyttet akrylmaling til oppmaling, da akryl enkelt kan males over ved behov fremfor voks som må spyles av. Videre er det anvendt en mineralsk diffusjonsåpen maling, som evner å slippe ut fukt og saltutfellinger i betongen.

Omtalt som internasjonalisten i norsk malerkunst, ble Olav Strømme en abstrakt pioner, og en av sin generasjons fremste representanter for det abstrakte billedspråket. Fra lys til mørke er et hovedverk i hans kunstnerskap, og hans siste arbeid. 

Strømmes asketiske og nonfigurative utsmykning på Furuset T-banestasjon stod ferdig 10. januar 1978, og 15. mai samme år døde Strømme. Hans enestående verk står igjen, på ny levendegjort, og tilgjengelig som et felles eide.