Samtale med Kunstnerboligforeningen ved Arild Eriksen, Steffen Håndlykken og Ina Hagen

Tre av Kunstnerboligforeningens medlemmer (Arild Eriksen fra arkitektkontoret Fragment, kunstner og styreleder i UKS Steffen Håndlykken og kunstner og tidligere styreleder i UKS Ina Hagen) møttes for en oppsummerende samtale med skribent Live Drønen for å reflektere rundt prosjektet, dets utfordringer, bidrag og kunstneriske påvirkning på områdeutviklingen.

Øvrige medlemmer i Kunstnerboligforeningen er Cathrine Finnema, arkitekt i Fragment og Ruben Steinum, kunstner og tidligere styreleder i UKS, nå direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA).

Live Drønen: Kunstnerboligprosjektet, som vi nå skal snakke om, startet allerede før foreningen dere nå arbeider i fantes, og sprang ut fra samtaler mellom Unge Kunstneres Samfund (UKS) og arkitektkontoret Fragment. Dette ble videreført i et arbeid med å lage en modell for kunstnerboliger i Hovinbyen. Kan dere fortelle litt om hvordan det hele startet og hvilke forhold ved byutviklingen dere så på som problematiske på den tiden?

Arild Eriksen: Virkelighetsbeskrivelsen i byutviklingen over de siste tretti årene, og kanskje enda lengre, har vært preget av at nesten all boligutvikling skjer i regi av en håndfull aktører. De bygger mye, repetitivt og så raskt at de ikke klarer å inkludere fremtidige beboere. Vi i Fragment har lenge vært opptatt av å arbeide med prosjekter hvor aktører som opplever å bli presset ut av byen får anledning til å delta. I dag er LOs fagarbeiderindeks – som sier noe om hvor mange prosent av en bys boliger en fagarbeider med fast jobb kan kjøpe – nede på 0,3 prosent i Oslo. Fagarbeiderindeksen, sammen med sykepleierindeksen og en problembeskrivelse fra UKS, var sentral når vi begynte å arbeide med spørsmål rundt kunstneres tilgang til bolig i byen.

Ina Hagen: Da jeg startet i UKS i 2017, hadde organisasjonen for en tid siden begynt å tenke bredere på infrastrukturproblematikken til kunstnere utover ateliersituasjonen. Tilgang på bolig ble et fokusområde, og UKS stilte seg spørsmålet; hvorfor har vi ikke tenkt på dette før? Raskt ble det klart at jo – det hadde blitt tenkt på før! I 1959 ble det bygget kunstnerboliger på Bøler i Oslo i regi av UKS, og Unge Kunstneres Boligbyggerlag, som ble opprettet til formålet. Jeg har inntrykk av at denne «gjenoppdagelsen» av at UKS hadde realisert kunstnerboliger før, ble en viktig drivkraft i begynnelsen.

Selv opplever jeg at boligspørsmålet er en effektiv måte å adressere noen ulikheter i kunstneryrket på. I dag er det ekstremt vanskelig å få innpass på boligmarkedet for folk med lav eller usikker inntekt, og det gjelder også for flertallet av kunstnere. Trygghet rundt bolig er utvilsomt en viktig faktor for å kunne utøve kunstneryrket over tid. Snur man på det, kan man si at usikkerhet rundt bosituasjon, enten økonomisk eller ved utrygge kontrakter etc., erfaringsmessig er en viktig grunn til at kunstnere må tilbringe tid i andre jobber eller oppdrag. Som i samfunnet ellers, ser vi at sosioøkonomisk bakgrunn spiller inn i den reelle bosikkerheten til kunstnere. Samtidig er det nødvendig å jobbe for at kunstfeltet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Hvis vi ikke adresserer den økende ulikheten i tilgang på stabile og verdige boforhold, tar vi ikke den ambisjonen på alvor.

LD: Samarbeidet mellom UKS og Fragment startet med samtaler i 2016, som ble til et større for- og skisseprosjekt utviklet sammen med en referansegruppe som møttes jevnlig gjennom 2017-18. Arbeidet kulminerte i utstillingen UKS Kunstnerbolig på UKS i august 2018, som presenterte en mulig modell for kunstnerboliger på en konkret tomt eid av Oslo kommune i Hovinbyen i Oslo. Hva resulterte dette arbeidet i?

AE: Referansegruppens arbeid ble til en modellutvikling av en type åpen bygning – det vil si en form for bygningsutvikling som preges av at de ulike elementene skilles fra hverandre slik at de skal kunne oppdateres og endres over tid. Det vi endte opp med å foreslå var et kvartal som fungerte som et rammeverk for ulikt innhold, med leiligheter av ulik størrelse, tilknyttet arbeidsbygg for atelierer, og en åpen kantine.

IH: Referansegruppen bestod av kunstnere av ulike generasjoner med erfaring fra forskjellige boligprosjekter, i litt ulike livssituasjoner. De spilte inn til kunnskapsbasen vi bygget prosjektet på bakgrunn av.

LD: Skulle boligene eies eller leies, og hvordan var dialogen med kommunen om tomten?

AE: Vi utviklet et ikke-kommersielt utleieboligprosjekt, med forslag til regler for tildeling, tanker rundt kostnader, lengde på kontrakter, og så videre. Vi ønsket hele tiden å bidra inn i arbeidet med å utvikle en tredje boligsektor, som er et område Oslo kommune selv har sviktet litt på. Det er definitivt det som står seg fra det konkrete forslaget for Hovinbyen. Dialogen med kommunen om denne tomten varte lenge, men til slutt bestemte de å bruke den til en midlertidig brannstasjon.

Steffen Håndlykken: Et utopisk prosjekt som dette åpner for at muligheter kan dukke opp på uventede steder og så forsvinne, men selve prosjektet vil bety ulike ting for ulike aktører. Kunstnerboligprosjektet bærer på en idé om å transformere kunstneryrket og kunstfeltet, i tillegg til at det er en idé for ikke-kommersiell utleie generelt.

AE: Prosjektet i seg selv har også satt i gang en bred debatt om bolig. Vi i Fragment har arbeidet parallelt med ulike prosjekter som handler om å kombinere bolig med arbeidsplasser i nabolaget. Et spørsmål som er relevante for kunstnere.

IH: Vi har opplevd at tematikken resonnerer hos både politikere og den øvrige offentligheten. Den fungerer som et samtalepunkt.

LD: Hvordan var responsen fra kunstnerne?

SH: En del kunstnere var veldig interessert og ønsket å sette seg på venteliste for et sted å bo. Men prosjektet er også i stor grad en systemkritikk som til dels er truende og ubehagelig for kunstnere. Vår yrkesgruppe tjener i gjennomsnitt halvparten av det sykepleiere gjør, men likevel er boligeierandelen omtrent den samme som blant befolkningen ellers. Det betyr at kunstnere som gruppe ikke er utestengt fra boligmarkedet, men valget om å være kunstner er mye mer tilgjengelig for de som ikke sliter med å skaffe bolig.

IH: Jeg opplever at mange kunstnere ønsker å ta del i en debatt om tilgangen til byen for svakerestilte grupper i samfunnet, ikke bare for kunstnere. Slikt sett ser jeg et forslag om kunstnerboliger både som en provokasjon og som et solidaritetsprosjekt. Det er en av grunnene til at prosjektet er viktig for meg: det pirker borti spørsmålet om hvem som har rett til å bo, arbeide og leve i byene våre.

LD: Hvilken kritikk har prosjektet møtt?

IH: Vi har fått noe kritikk for at vi fokuserer på en modell for leieboliger. Noen kaller det en «fattigdomsfelle», og spør hvorfor kunstnerne skal stå igjen uten noen ting etter å for eksempel ha leid kunstnerbolig i tjue år. For meg har det vært et poeng å normalisere andre måter å leve på enn å eie egen bolig. Når en så høy prosent av befolkningen i Norge er boligeiere som det er i dag, legges politikk, insentiver og beskyttelser opp rundt dem, mens det naturligvis blir mindre kraft bak leietakeres behov, trygghet og stabilitet. Å insistere på leiebolig innebærer et ønske om sterkere, tryggere rammer for de som enten velger eller er nødt til å leie.

SH: Kunstnernes rolle i byen historisk har vært å utnytte fleksible og tomme arealer, som gamle industrilokaler, fraflyttede bygninger, husokkupasjoner og bygg som er unntatt planlegging og kontroll. Dem blir det færre og færre av, og kunstnerne presses ut i randsonen av byen. En modell som innebærer fleksibilitet og produksjon i byen skaper rom for at folk kan leve livet sitt på andre måter, der uventede ting kan skje. Det er en verdi som er i tråd med den romantiske forståelsen av kunstnere, og det er ofte slik kunstnere forstår seg selv også. Den beskrivelsen går det an å få politisk gehør for.

LD: Etter at kunstnerboligprosjektet ble stilt ut på UKS opprettet dere Kunstnerboligforeningen i 2019, som en forening som skulle fortsette å arbeide med boligspørsmål for kunstnere. Det er gjennom denne dere har operert som kunstnere i Økern-prosjektet. Kan dere fortelle litt om hvorfor dere ønsket å søke på Oslo kommunes kunstsamlings utlysning etter midlertidige kunstprosjekter på Økern i 2020?

IH: Da utlysningen kom i 2020 og var spesifikt knyttet til utviklingen av Hovinbyen virket det opplagt for oss at vi burde søke.

SH: Ja, noe av motivasjonen var at vi kjente igjen mange av våre tanker om kunstens plass i byutviklingen i utlysningen. På byråkratisk nivå var utlysningen en slags nyvinning i infrastrukturprosjekter, ved at kunstnerisk utsmykning fikk en plass allerede på plannivå. Likevel formidler vi en implisitt kritikk: der utlysningen snakker om å gjennomføre kunstprosjekter rundt omkring i området, tar vi til orde for at kunstnere skal kunne bo og arbeide der. Der er det allerede en morsom dissonans, og vi ønsket å plante oss selv i områdeutviklingen.

LD: Hva var forslaget dere arbeidet fram i søknaden?

AE: Vi ville formidle de ulike ambisjonene til kunstnerboligprosjektet, og kom på ideen om å ta utgangspunkt i konstruksjonen og omfanget til kantinen i skisseprosjektet som ble stilt ut på UKS. Her kom stormannsgalskapen inn for fullt, og vi endte opp med å foreslå, og etter hvert sette opp på Økern, en 100 kvadratmeters stor åpen paviljong som vi kalte Selvbyggeren. Fragment prosjekterte den sammen med en liten referansegruppe og gjorde arbeidet med byggemelding og rammetillatelse, som endte opp med å bli en lang prosess med flere små utfordringer.

Da vi var ferdige med prosjekteringen og fikk rammetillatelse, startet byggefasen. I dagens bygningsutvikling er prisene ofte veldig høye når man bygger store boligområder. Men et viktig læringspunkt var hvor billig vi klarte å gjøre dette arbeidet. Vi bestilte fundamentet ett sted, treverket et annet, og endte opp med et ekstremt billig bygg: en paviljong på 100 kvadratmeter til knappe 500.000 kroner. Vi bygget den selv, med hjelp fra familie, venner, lokale og andre frivillige. Det ble et eksempel på at hvis man lager arkitektur som tåler mer selvbygging, kan man både redusere kostnader og skape større eierskap.

IH: Bygget ble tegnet slik at det var mulig for oss med lite erfaring å sette det sammen mer eller mindre på egen hånd. Vi hadde med oss tømrer og arkitekt Alexander Salim som byggeleder, men i teorien er det mulig å selvbygge, også uten proff byggeleder. Vi har forsøkt å invitere folk inn underveis i prosessen, fordi Selvbyggeren på mange måter er et kunnskapsformidlingsprosjekt. I tillegg til samtaler om byutvikling, handler det om å gjøre kunnskap om hva som skal til for å bygge noe tilgjengelig, og om å forstå byen fra et materialperspektiv.

Vi inviterte både barnehagen rett bak bygget og Løren skole rett nedenfor til å ta i bruk paviljongen som uteklasserom. Det er veldig mye som har skjedd i paviljongen som vi ikke har sett eller tatt del i fordi den har vært en del av folks liv her. Den har stått åpen, uten dører og vegger. Tidlig i prosessen observerte Cathrine Finnema i Kunstnerboligforeningen at det på Økern, som så mange andre steder i Oslo, er få oppholdssteder under tak som man ikke må kjøpe noe for å bruke. Det var en av grunnene til at bygget ble tegnet slik. Jeg har blitt glad når vi har kommet til Selvbyggeren og funnet chipsposer og brusflasker liggende igjen etter folk. En viktig grunn til å velge en åpen konstruksjon er all den daglige bruken som vi ikke har kontroll over. Da vi skulle demontere bygget var det både naboer og andre som brukte området som uttrykte ønske om å overta paviljongen.

LD: I tillegg til byggingen av paviljongen og aktiviteten knyttet til det, så inkluderte dere fire selvstendige kunstprosjekter som handlet om bolig og byutvikling. Disse ble laget av kunstnerne Anne Ihle, Sverre Wyller, Sigrid Espelien og Ane Hjort Guttu. Kan dere fortelle litt om tanken bak å ta med disse kunstnerne?

SH: Vi formulerte Selvbyggeren som et prosjekt basert på den ideologiske bagasjen om byutvikling som er kjernen av Kunstnerboligforeningen. Videre var tanken at andre kunstnere kunne undersøke hvilke kvaliteter, estetikk og teknikker som settes i spill når en del av kunstnerboligene faktisk blir bygget og realisert. Vi valgte fire kunstnerne som hadde markert seg på ulike måter i byutviklingssammenhenger. Sigrid Espelien og Sverre Wyller har en veldig tydelig materiell inngang til prosjektet, gjennom bruk av murstein og trekonstruksjon. Anne Ihle er mer politisk orientert, mens Ane Hjort Guttu sitt refleksjonsarbeid setter vårt prosjekt i sammenheng med byutvikling og områdeforandringer mer generelt.

Alle fire gjorde kunstneriske intervensjoner i det rammeverket vi bygget opp. De hadde altså stor frihet, gitt at det ble presentert i en utendørskonstruksjon i en ganske styrt sammenheng. Det var også utfordrende. Plan- og bygningsetaten kom for eksempel inn når det gjaldt Wyllers treskulptur, som ikke kunne oppføres på stedet fordi den ikke var byggemeldt sammen med paviljongen.

AE: Sverres skulptur, som var et stort stykke lokalt tre, går rett inn i problembeskrivelsen vi la til grunn for prosjektet: at folk ikke har kunnskap om bygging og materialitet, og heller ikke om hvor materialene kommer fra. Sigrids verk viser at til tross for at det siste teglverket i Norge ble lagt ned på 2000-tallet, er det ingenting i veien for å produsere teglstein i dag. Teglverket som ble nedlagt produserte 20 millioner tegl i året og mettet hele det norske markedet. I dag produseres omtrent samme omfang tegl i Danmark fra produsenten som kjøpte det norske verket og selges tilbake til Norge. Det sier noe om et norsk næringsliv som er dysfunksjonelt. Selvbyggeren oppfordrer til en form for reindustrialisering av Norge gjennom de temaene vi bringer opp.

IH: Kunstnerne vi inviterte bidro også ved å diskutere utgangspunktet og premisset for prosjektet. Anne Ihle ble veldig tidlig opptatt av å forstå de interne prosessene i Kunstnerboligforeningen, og laget et videoverk som følger oss og møtene våre om utlysningen og oppdraget. Det har vært utrolig interessant å se denne mer byråkratiske siden av prosjektet bli dokumentert fra hennes perspektiv. Anna brukte virkemidler vi kan kjenne igjen fra Barne-Tv for å formidle noe av det absurde i byutviklingen som prosjektet også bærer med seg. Jeg lærte veldig mye om oss av Anna, om våre styrker, men også fallgruver, for eksempel i språket. Når en er inne i disse prosessene såpass lenge skjer det noe med måten vi snakker med hverandre på, og Anna viser hvordan det møter en person som ikke nødvendigvis har samme referanseramme. Hva er bare prat og hva er noe man kan sette ut i live? Hva kommuniserer, og hva blir for abstrakt? Hva i prosjektet tror man på og hvor er man på vei?

SH: Ane laget en liten bok om Økern som fungerte som et refleksjonsarbeid. Den hopper bukk over hele paviljongen og ser på området som helhet; et snapshot av hvordan området ser ut nå. Det er jo ikke særlig spektakulært: det er ugress, vei, eng, litt skole og forretninger. Men hvis vi tenker på boken som en slags tidskapsel så ser vi at det er noe helt annet her om 15 år, enn det som er her nå. Det er verdifullt. Paviljongen blir tatt ned, men boka står igjen.

IH: Sigrids prosess gjorde at vi kunne samles rundt et håndverk og materiale som i bokstavelig forstand har bygget Oslo, da vi var med på å grave frem, jobbe med leire og støpe et opplag murstein. Slik hadde det en viktig intern funksjon for prosjektet i tillegg til sin kunnskapsformidlende funksjon om den historiske mursteinproduksjonen der Hovinbyen ligger nå. Sigrid jobber med dette i sin ph.d.-forskning ved Kunsthøgskolen i Oslo, og det å få inkludere en slik undersøkende prosess i prosjektet var veldig verdifullt for oss. Generelt gjorde kunstnernes prosjekter det mulig for oss å tilgjengeliggjøre samtalene våre på en annen måte. Vi har fått god, sunn kritikk fra kunstnerne, både om prosjektets gjennomførbarhet og dets ideologiske kjerne. Den diskusjonen har vært en viktig del av prosjektet.

LD: Hvilken kritikk eller respons har de deltakende kunstnerne uttrykt? Og hvilke refleksjoner har dere om prosjektet nå etter gjennomføring?

IH: Vi har fått spørsmål om hvordan prosjektet som helhet kan ha den effekten vi ønsker det skal ha. Hva skjer med kunstnerboligprosjektet når det blir til Selvbyggeren, for eksempel? Og hva blir det når det presenteres i Oslo kommunes kunstsamlings regi? Er byens kunstsamling riktig arena? Jeg mener selv at det uforutsette, litt utfordrende, som har oppstått ved å presentere det som et kunstprosjekt har vært viktig. Det hadde vi kanskje ikke hatt tilgang til utenfor den rammen.

AE: Utover at Selvbyggeren er en del av det større Økern-prosjektet, så har vi kombinert en diskusjon om rimelig byggeri og kunstnerboliger med kunstneriske arbeider som tar for seg bygningstradisjoner og materialutvinning på en måte som bidrar til å åpne opp kunstfeltet. Vi har blandet inn aspekter som både byggeindustrien og arkitekter har holdt på som en egen teknisk kunnskap, og som vi har godt av at mange flere arbeider med på forskjellige vis.

SH: Det at kunstfeltet åpner opp for noe er naturligvis svært relativt. Det er gjerne bare en håndfull mennesker som får med seg et såpass smalt prosjekt. Det er en utfordring med kunst, og særlig med kunst i offentlig rom hvor det ikke er noe apparat for å sette verket i sammenheng. Kunstnerboligforeningen har en politisk målsetting, samtidig som vi er avsender av verket Selvbyggeren og formidler prosjektene til kunstnerne vi samarbeider med. I tillegg snakker Oslo kommunes kunstsamling om hele Økern-prosjekt i helt andre sammenhenger.

IH: Det var utfordrende å være både avsender av det kunstneriske innholdet i Selvbyggeren som helhet, i form av kollektivet Kunstnerboligforeningen, og samtidig forstås som produsent for de andre kunstneriske bidragene vi inviterte inn. I vårt tilfelle var det en prosess å gjøre det tydelig og forståelig hva Kunstnerboligforeningens rolle var, samt helheten av Selvbyggeren som kunstverk. Oslo kommune og KORO har hatt sine ideer om helheten i Økern-prosjektet og vi har jobbet med å formidle både til dem og til publikum hvordan Selvbyggeren hører hjemme under Økern-paraplyen fra vårt perspektiv.

LD: Hvordan opplever dere at formidlingsbiten har fungert?

IH: Vi har lagt innsats i å få det til, men jeg har noen ganger opplevd å bli forstått som produsent for andre kunstneriske bidrag, heller enn som medskapende kunstner av Selvbyggeren som kunstverk. En hjelp for oss kunne vært mer praktisk produksjonsstøtte i gjennomføringen, inkludert i arbeidet med formidling.

AE: En kvalitet ved prosjekt vårt, og formidlingen av det, er at det er veldig lite symbolsk. Det er konkret; bygget vi laget er en fysisk konstruksjon hentet fra bygget vi foreslo i første runde. Det handler om befaring, workshops, prototyper, teglstein og treverk. Vi har ikke vært opptatt av ambivalens. Vi har vært opptatt av å si hvordan vi mener man bør stake ut en kurs for framtiden som ivaretar kunstnernes behov, produktutvikling, framtidens ressursbruk etc. Det er noe jeg liker godt med prosjektets formidling.

LD: Hvordan tenker dere at Selvbyggeren har fungert inn i Økern-prosjektet som helhet? Og hva tenker dere generelt om denne satsningen?

AE: Som en helhet synes jeg at Økern-prosjektet har gitt rom til å løfte spørsmål rundt at kunst skal få være med på å legge premissene for områdeutvikling – fra det spektakulære i Lars Rambergs verk TILLIT på Økernsenteret, til det vi har gjort. Det har hatt en mangfoldighet.

IH: Jeg vil påstå at det er et veldig ambisiøst prosjekt som helhet. Både i eksperimenteringsviljen til Oslo kommune og i skala. Men det krever mye i formidlings- og produksjonsleddet, som det kanskje ikke var lagt opp til fra kommunens side fra begynnelsen av.

SH: Dette er en utfordring i kunstformidling generelt. Selvbyggeren er noe vi fortsatt jobber med å formidle – for eksempel gjennom denne samtalen.

IH: En styrke i vårt prosjekt er at samtalen om byen som vi er en del av, og hvor Økern-prosjektet har vært en plattform, fortsetter å være aktuell. Selvbyggeren er et ledd i en større diskusjon om hvem som har tilgang til byen. Jeg er veldig positiv til ideen om at kunstnere skal være en del av områdeutviklingen på et tidlig stadium. Samtidig som det er viktig å problematisere at kunstnere får rollen som «områdemodnere»; at vi hentes inn for å gjøre noe attraktivt eller komme med løsninger som senere kommer de mest kapitalsterke til gode. Jeg har problemer med at det ikke er nok forpliktelser overfor kunstnerne som er med på å utvikle områder, slik at de kan fortsette å bli værende.

SH: I Økern-prosjektet tror jeg ikke deltakelsen fra kunstnere nødvendigvis er ment så konkret som områdeutvikling. Men det er gjort noe nytt ved at man ser på utviklingen av planverket som en infrastruktursatsning. Det gjør synlig at planer er en del av de offentlige investeringene. De er en viktig del av hvordan byen rundt oss blir bygget: det er ikke bare veier, parker og nye kvartaler som blir satt opp, men det ligger et stort planarbeid bak, som kan være litt abstrakt.

IH: Å synliggjøre disse prosessene tror jeg er viktig for muligheten for deltakelse, forståelse og kunnskapsbygging blant befolkningen. Når en åpner opp noen dører som kunstnere kan kikke litt inn i og kanskje trekke noe ut av, øker kanskje den muligheten.

LD: Tror dere Selvbyggeren vil ha noen konkret innvirkning på byutviklingen på Økern, og i så fall hvilken?

AE: Store deler av Økern og Løren er allerede bebygget eller planlagt, selv om noen områder gjenstår, blant annet Økern Torg-området hvor Sirkulær Ressurssentral står. Vi kommer til å fortsette påvirkningsarbeidet for å få til andre boligutviklingsmodeller. Jeg tror Selvbyggeren også kan ha en innvirkning med tanke på å løfte behovet for samlingssteder i nye områder. Prosjektet løfter samtalen om steder å møtes og steder å lære også i utviklingsprosjekter, og der tror jeg den har en form for innflytelse. Vi må finne ut hvordan nye områders møteplasser også kan være plattformer for å samskape disse nye stedene. Om Selvbyggeren fungerer helt etter intensjonen vet jeg ikke, men jeg tenker at det er verdifullt selv om det skulle være bare ti stykker som har gått forbi og fått tanker om disse temaene. Det er jo sånn politikk fungerer.

SH: For en organisasjon som UKS er det å få innsikt i planverkets betydning hjelpsomt når det kommer til å gjøre andre politiske temaer synlige. En konkret lærdom er at hvis man ønsker den typen åpne møteplasser, må en være veldig tidlig ute, og gjerne ha overordnede verktøy som sier at det må settes av arealer til disse arenaene. Til tross for, frustrerende nok, at det kanskje er 10 til 15 år til områdene skal flyttes inn i og realiseres. Uten tidlig planlegging vil alle tomter være stykket ut til andre ting, og kulturaktørene må leie arealer tilbake fra utviklerne.

IH: Vi har vist behovet for et åpent og tilgjengelig lokale for kunnskapsbygging og -utveksling. Felles rom hvor man kan bygge kollektivt, snakke politikk og generelt komme sammen.

SH: Akkurat disse kvalitetene fantes i den gamle nedslitte industribyen hvor det var mulig å få tilgang til tomme lokaler. De forsvinner i en nybygd, planlagt by, og da gjelder det å planlegge for at den typen rom skal finnes.

AE: Det som kjennetegner mye eiendomsutvikling i dag er at det meste som bygges er komplisert, dyrt og teknisk. Derfor tenker jeg at enkelheten vi viste fram i Selvbyggeren åpner et mulighetsrom for hva produksjon i nye nabolag kan være.

IH: Ja, det er et veldig vakkert bygg som det er godt å være i, og det varmer å tenke på at vi har fått det opp sammen.

LD: Til slutt, hvor går veien videre for Kunstnerboligforeningen og Selvbyggeren?

AE: Vi har en ambisjon om å gjøre Kunstnerboligforeningen til en medlemsforening. Vi jobber med langsiktige prosesser som er sårbare for politiske endringer, samtidig som politiske endringer skaper nye muligheter. Jeg tror at det beste for Kunstnerboligforeningen er å lage en modell som åpner for medlemmer fra hele landet. For å tydeliggjøre at vi vil bidra til eller bygge boliger over hele Norge på sikt, og være en sterk interesseorganisasjon for kunstnernes arbeids- og boforhold. Der kan vi ha gode meningsfulle samarbeid med for eksempel LO, samt andre aktører som har interesse av at fagarbeidere, som jo kunstnere også er, har tilgang til et sted å bo og arbeide.

IH: Hele paviljongen tas nå ned og blir gitt videre, som også er en viktig del av prosjektet. Vi la den ut på Finn.no, og har fått e-poster fra folk som har lyst til å organisere konsert der, bruke den som atelier eller annet. Til slutt ble den allikevel gitt til OBOS, som skal sette den opp på Fornebu utenfor Oslo.

AE: OBOS har sagt at de ønsker å formidle noe av det samme innholdet som oss, men de kommer ikke til å formidle noe om viktigheten av utleie, da de jobber trygt innenfor eiebolig-modellen. Når det er sagt, så har de noen tanker om fellesskap som ligner våre. Jeg er usikker på hvem som hadde vært en bedre arvtaker. Hadde vi fått en skole til å ta over hadde det kanskje vært mer i tråd med våre følelser, men det er ikke sikkert den ville holdt seg aktuell. Nå blir den som et utflyttet barn som finner seg andre ting i livet. Men den vil likevel være noe vi tenker på.