Universell utforming - intervju med Ayatgali Tuleubek

– Jeg ser litt på dette jubileet som en bursdag, en dag hvor man går jeg gjennom ulike følelser: Glede når familie og venner ringer for å gratulere, men også tristhet og melankoli. Det er en dag hvor man reflekterer over hva man har gått gjennom og hva som ligger foran, det er et fint ritual.

– Sier du nå at du skal lage et stort bursdagsselskap for Oslo?

– Kanskje det ja, med en diger bursdagskake!

Ayatgali Tuleubek flirer av tanken. Kanskje ser han for seg byens borgere forsyne seg av en abnorm bløtkake i et offentlig byrom i hovedstaden en plass: Man får mye kake for Oslo byjubileums kunstbudsjett på fire millioner kroner.

– Som kunstner mangler du alltid 10 000 kroner, du tenker alltid på hva du kunne fått til med mer. Mens her er budsjettet så stort at alt er mulig. Hva lager du da? Jeg brukte de første uken på å ta det inn. Så kom jeg på en idé som sprengte også dette budsjettet, så da har jeg noen begrensninger likevel.

En bra ting egentlig, konkluderer han. Man trenger noe rammer for å kunne skape, enten det er et lerret, et rom, et sted ...

– Uansett hva prosjektet blir så vil det vært fint å kunne vise det utenfor de gitte kulturelle hubene. Det er problematisk at alle kulturelle aktiviteter foregår innenfor Ring 2. Kommer man lenger ut skjer det ikke så mye.

Tuleubek har selv drevet galleri midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt Podium, i samarbeid med kunstnere og kollegaer Ragnhild Aamås og Ignas Krunglevičus. Selv om de tre sa fra seg ansvaret for driften for noen år tilbake, deler de fortsatt kontor i samme bygg som galleriet, i overetasjen på Hausmania.

I dag er han alene på kontoret. Han drypper kaffe og har satt frem druer i en skål. Blant 154 søkere er Tuleubek én av seks kunstnere som konkurrerer om å lage et nytt verk til Oslo og byjubileet som markeres i 2024, 400 år etter at Christian IV grunnla Christiania i Kvadraturen. Det er 20. april og litt over tre uker til forslaget skal leveres. Ideen er fortsatt i støpeskjeen, men én ting vet han: Han skal ha med seg kunstnerkollega Michael Rahbek Rasmussen.

– Vi kjenner hverandre fra studietiden. Vi jobber bra sammen, det er god flyt.

De to har samarbeidet på flere prosjekter allerede. I 2022 brukte de varmen fra datamaskiner til å dyrke tulipaner i en monter utenfor Munchmuseet i Bjørvika i forbindelse med utstillingen Maskinen er oss. Verket Tulipaner til Algernon trakk linjer fra den aller første finansboblen, tulipankrakket i Nederland på 1630-tallet, til dagens aksjemarkeds spekulative natur. Noen år tidligere, på She Will kunstsenter i Ski, varmet de opp en pyramidekonstruksjon i tre med datamaskiner som utvant kryptovaluta i verket Groundbreaking Computational Methods for Generating Heat and Value (2020).

Til byjubileet i Oslo i 2024 utforsker de i skrivende stund to ideer. Den ene har med tidskapsler å gjøre, den andre handler om triumfbuer. Tuleubek var nylig i Paris for å overvære visningen av en av kortfilmene sine, og besøkte samtidig Arc de triomphe de l'Étoile, den franske hovedstadens store turistattraksjon. Triumfbuen på Place Charles de Gaulle, påbegynt av Napoleon og fullført i 1836, er utsmykket med inngraverte navn på franske generaler og slagsteder.

– Når du står der og ser på den så blir det tydelig hvorfor det er så mange problemer med ulike minoriteter i Frankrike. De er åpenbart ikke inkludert i dette digre monumentet, i triumfen. De er ikke de triumferende.

I Norge finnes ingen store statuer eller monumenter som feirer konger og generaler på samme måte som i resten av Europa, påpeker han.

– Men selv om ingen sier det høyt, så kan vi være enige om at Oslo er en seirende by. Ser du på livskvalitet, for eksempel, så er det en triumf. Hvordan markeres en sosialdemokratisk triumf, og hvordan ville det sett ut i Oslo?

Tuleubek er født og oppvokst i Kasakhstan. Som ung hadde kunsten ingen naturlig plass i livet hans, men han var flink i matematikk og fysikk og søkte seg inn på ingeniørstudiet. At han aldri fullførte handlet ikke om fagene.

– Problemet var verdenssynet til ingeniørene. De så på seg selv som de eneste viktige i verden. Det er de som bygger broer, biler og tog, det er de som skaper fremskritt og utvikling. Å studere humaniora var bare tull i deres øyne. Ingen forstår det og ingen bryr seg, det betyr ingenting.

En dag pratet han med en kompis fra Kasakhstan som tok en master i oljeteknologi i Norge, og som fortalte at utdanningen var gratis.

– Jeg visste ingenting om Norge. Jeg gikk på Wikipedia, fant en liste over kunstskoler og var heldig som kom inn i Oslo. Nå er det foreslått en ny lov som gjør at mange mister den muligheten, det er veldig synd. Hvis jeg hadde måttet betale for å studere så hadde jeg aldri endt opp her.

Broen mellom ingeniørstudier i Kasakhstan til Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) var interessen hans for foto. Hobbyen ble til jobb da han begynte å ta oppdrag for kommersielle aktører og ulike nyhetsmagasiner. Han nevner særlig en fransk art director han arbeidet med, som lært ham mye om tilnærming til motiver. Det fikk ham til å ville ta fotograferingen videre.

– Jeg ble interessert i samtidsfotografi gjennom boken The Photography as Contemporary Art (2004), hvor jeg hang meg særlig opp i et bilde av Jeff Wall. Motivet var en vaskebøtte og en vaskekost i en kjøkkenkrok. Teksten om fotografiet gikk over to–tre sider, og jeg tenkte, dette er skikkelig rart. Hvordan kan dette bildet ha en verdi?

Han leste teksten og skjønte enda mindre.

– Det ble som et matematisk problem for meg. Du vet, som en skoleoppgave, eller et problem som skal løses. Jeg ville finne ut verdien av dette eksakte fotografiet. En typisk ingeniør ville kalt det kollektive kvalitetsstempelet på dette bildet for en konspirasjonsteori. For meg var det åpenbart ikke det, men jeg trengte kunnskap for å få tilgang til verket. Jeg ville finne ut hvorfor denne vaskebøtten og vaskekosten har en verdi i samfunnet. Slik begynte min vei inn i samtidskunsten, for å finne ut hvordan kunstnerisk verdi skapes. Jeg kunne ikke lese meg til det på egenhånd, jeg måtte studere det.

Tuleubeks praksis befinner seg i skjæringspunktet mellom teknologi og menneskelighet, det digitale og det organiske. I videoinstallasjonen The Invisible Handjob of the New Economy (2017) plasserte han 43 smarttelefoner på et stativ inspirert av click-farms, selskaper hvor underbetalte arbeidere klikker på lenker for å øke trafikk til spesifikke nettsider. Skjermene viser hender som utfører manuelt arbeid med usynlige verktøy, maskiner har overtatt håndverket. I dag har maskiner også lært seg å klikke på lenker, hånden har igjen blitt overflødig.

Frykt for teknologisk utvikling var en motivasjon i starten av kunstnerskapet, bekrefter han. Nå ser han mer på teknologi som en måte å formidle noe basalt på.

– Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde vi fortsatt historiebøker fra Sovjetunionen, med sitater fra Marx, Lenin og Engels. Et av sitatene som festet seg var fra Engels, om hvordan arbeid gjør ape til mann. Teorien hans er at i øyeblikket en ape løftet en stein og begynte å jobbe, så begynte kroppen å transformeres. Mens jeg studerte tenkte jeg, hm, det er noe interessant der. Jeg leste originalteksten og ble overbevist om at teknologi er noe som allerede er i oss. Så jeg prøver å tenke på teknologi på et eksistensielt nivå, hvordan teknologi definerer oss som mennesker.

Til tross for at oppveksten i post-Sovjet Kasakhstan preger flere av arbeidene hans, opplever han det som problematisk når kuratorer kontakter ham på bakgrunn av hans geografiske identitet. Han vil ikke bli definert av det. Han forteller om en kurator han pratet med for noen år tilbake – en russer som hadde jobbet mye i Kasakhstan og i andre land i Sentral-Asia, og som skjønte konteksten han kom fra.

– Han sa, ‘hør, disse tingene trenger du ikke tenke på. Oppveksten og bakgrunnen din vil alltid sive gjennom kunsten din på måter du aldri vil kunne forutse’. Jeg falt til ro med det svaret, og etter det har jeg ikke tenkt så mye på min personlige bakgrunn når jeg lager kunst. Jeg antar at det blir en del av verket automatisk.

Interessen for teknologi er en like stor del av ham som nasjonaliteten i passet, påpeker han. Og teknologien er global. Uansett hvor du befinner deg i verden så forholder du deg til vestlig teknologi. Så da ville det kanskje være naturlig å tenke at han gikk til den digitale verden for å samle et mangefasettert Oslo om et felles jubileumsverk i 2024. Men det skal han ikke.

– Spørsmål om teknologi er ikke relevant i dette tilfellet. Men å inkludere alle som bor i Oslo som ett publikum for ett kunstverk er en stor utfordring. Det er også det mest interessante. Er det i det hele tatt mulig? Jeg søkte på utlysningen fordi jeg syntes det var en vanskelig, interessant og utfordrende kontekst å jobbe i. Jeg liker veldig godt prosessen jeg er i nå, så jeg er veldig glad for å ha fått denne muligheten.

• Hanan Benammar og Mattias Catzler
  
• Marthe Ramm Fortun
• Helle Siljeholm
• Sille Storihle