Arkaiske former og monumentale format - Et portrett av Kristian Blystad

Blystads kunstneriske utgangspunkt var det todimensjonale formatet med en initierende utdanning på grafikkavdelingen ved Bergen kunsthåndverkskole under maler og grafiker Asbjørn Oddvin Brekke i årene 1964-1968. Kunstnermiljøet Blystad var en del av i hjembyen Bergen ble på denne tiden regnet for å utgjøre et radikalt innslag på den norske kunstscenen. Det vekket derfor oppmerksomhet da den unge vestlendingen tidlig på 1970-tallet valgte å flytte over fjellet til hovedstaden for å studere under Per Palle Storm på Statens Kunstakademi.

Fra 1972-1976 var Blystad både under oppsyn samt ernærte seg av Storms naturalistiske kunstsyn fundert i en klassisk kanon fra antikken til Rodin, og et tradisjonelt undervisningsregime hvor anatomiske akt- og portrettstudier lå til grunn. I Blystads gradvise navigering fra to- til tredimensjonale kunstformer gav Storms læresetninger et solid formativt grunnlag som fikk betydning for videre kunstnerisk utmeisling.

Gruppeutstillingen Skulptur underveis på Kunstnernes Hus i 1980 ble et avgjørende omdreiningspunkt og et kunstnerisk gjennombrudd. Med skulpturen Svin (1980) laget av kasserte jernbanesviller demonstrerte Blystad et skulpturelt uttrykk som skulle vise seg å bli karakteristisk, og med verket Adagio Underveis (1981) ble et særegent formspråk og motivregister ytterligere forankret.

Parallelt med materialeksperimentering med tømmer og tresviller impregnert med kreosot, startet Blystad på denne tiden å utforske granittens egenskaper. Assosiasjonsskapende kroppsfragmenter, og spesielt torsoen, var foretrukne former som ble gjenstand for gjentagende undersøkelser. Torsoen som figurfragment har røtter i fjern fortid, fortolket av kunstnere gjennom kunsthistorien, der det ufullstendige i seg selv har verdi.

I likhet med Rodin som betraktet kroppen som scener fra et levd liv, og som gjennom sitt kunstnerskap gjorde torsoen til et ledemotiv, har Blystads hode- og lemmeløse figurer gitt stor frihet i arbeid med stein som materiale. For Blystad tillot torsoen et abstraksjonsnivå uten å tvinge frem en bestemt form, og på den måten en frigjøring fra den mer idealiserte skulpturtradisjonen. Torsoen har innenfor et finstemt register i en vekselvirkning mellom det horisontale og det vertikale blitt et substansielt stillingsmotiv i kunstnerens virke.

Jeg har funnet et formspråk som passer lynnet mitt, har Blystad uttalt. Analogt har Blystad også funnet en intuitiv metodologi i tilnærming til arbeidsprosess. 

Kunstneren som om få år fyller 80, har halve livet bodd i Skjeberg med atelier og virke der. Johansen Monumenthuggeri er en direkte årsak til Bergenserens relokasjon til Østfold. Det familiedrevne steinhuggeriet ble grunnlagt i 1946, og har i en årrekke vært ledende i levering av produksjonstjenester innenfor skulptur- og utsmykkingsprosjekter. I tett samarbeid med både nasjonale og internasjonale billedhuggere kan kunstnere leie arbeidsplass og utstyr ved huggeriet med nærhet til stedets lokale granittbrudd.

Allerede i steinbruddene i stumme grunnfjell, ser Blystad potensielle former og motiv der anonym stein går fra å være geologi til å livgi nye kunstverk. Ved hjelp av redskap som meisel, pigger, sag og skjærebrenner arbeider Blystad manuelt med fysiske krafttak. Den lysegrå Østfoldsgranitten han anvender er en utbredt bergartstype, og en såkalt magmatisk dypbergart som tilhører det sørøstnorske grunnfjellsområde, som i motsetning til andre steinsorter som diabas og marmor tåler høy varmebehandling. 

Ved hjelp av teknikken taille directe hugger Blystad direkte i steinblokkene i en umiddelbar berøring med materialet. Den direkte huggingen er grovt utført der hånd og meisel samarbeider i fellesskap hvor spor etter hugging ikke slipes bort og fjernes, men står igjen som del av det kunstneriske uttrykket. Etter at huggingen er ferdig kan mer avansert teknologi som diamantsag, polérmaskiner og trykkluftmeisel tas i bruk før verket ferdigstilles. 

Skulpturen Torso (1999) som i over tyve år var med å gi identitet til området mellom Høyblokken og Y-blokken i regjeringskvartalet, representerer ett av mange ikoniske verk der Blystad fremstiller ufullstendige kroppsdeler direkte hugget i stein.

Blystads første separatutstilling fant sted på Galleri K i 1990, og kom sent i kunstnerens karriere. Den sene debuten skyldtes i hovedsak den store mengden offentlige utsmykningsoppdrag Blystad fikk. Siden 1980-tallet har Blystad satt sitt kunstnernavn på verk i offentlige uterom i betydelige oppdrag både nasjonalt og internasjonalt, som for eksempel å kle granittfasaden til det nye biblioteket i Alexandria i Egypt med all verdens skrifttegn, eller bearbeide 19.000 m2 og 33.000 enkeltstein med marmor på Operataket i Bjørvika.

Nå står et nytt offentlig oppdrag i monumentalt format for tur i det Blystad i dag er på oppløpssiden av Klosterenga park. Over 30 år er gått siden Blystads nære venn og kollega Bård Breivik (1948-2016) initierte sine visjonære ideer for Klosterenga i bydel Gamle Oslo. Etter at Breivik døde har Blystad vært kunstnerisk leder i ferdigstillelsen av prosjektet i utforming av de resterende steinelementene som både innbefatter autonome verk, i tillegg til verk som skal fullføres etter eksisterende skisser fra Breivik.

Det hviler et ansvar over et slikt oppdrag, som for Blystad bærer med seg en sterk personlig dimensjon, og kanskje et Magnum Opus – både for Blystad og for Breivik, som begge på ulikt vis har stått bak en vesentlig fornyelse av norsk billedhoggertradisjon.