SAMMENomGATA (2019-2022) - Intervju med kurator Linn Cecilie Ulvin om kunst i byutvikling

Programmet, som er utviklet og kuratert av Linn Cecilie Ulvin, har involvert samarbeid med en rekke aktører, som Deichman Grünerløkka, Atelier Nord, Galleri 69, Kulturskolen og forlaget Uten tittel.

SAMMENomGATA inkluderte kunst og prosjekter fra en rekke kunstnere, teoretikere og fagpersoner som BodyCartography Project (Olive Bieringa og Otto Ramstad, Loan Ha, Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas, Venke Marie Sortland, Oliver Connew, Olivia McGregor, Camilla Wexels), Anne Thrine Jackwitz, Kari Brit Kjerschow, Hilde Knutsen, Solveig Wiig, Dorota van Tiggelen, elever fra Oslo kulturskole, Hans Petter Blad, Marthe Ramm Fortun, HC Gilje, Mai Hofstad Gunnes, Ida Lykken Ghosh, Nora Joung, Hanne Lippard, Inger Wold Lund, Randi Nygård, Maria Sundby, Tone Leksbø Walgermo, Jana Winderen, Morten Helberg, Sara Yazdani, Janne Wilberg, Bjørnar Johnsen, Even Smith Wergeland, Tegneklubben (Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Terje Nicolaisen, Martin Skauen), og Lotte Konow Lund.

I forbindelse med at SAMMENomGATA ble avsluttet før sommeren, tok vi en prat med kurator Linn Cecilie Ulvin for å høre om hennes tanker og erfaringer fra å jobbe med kunst i byutvikling og manøvrere i det komplekse, uforutsigbare og foranderlige landskapet et sted i endring er.

– Kan du fortelle litt om bakgrunnen for SAMMENomGATA?

– Jeg ble spurt om å ta dette oppdraget allerede så tidlig som i 2017. Bestillingen var et kunstprosjekt over tid i forbindelse med oppgraderingen av Thorvald Meyersgate, og at det skulle være temporær kunst. Det var en hyggelig og interessant forespørsel å få og jeg skjønte at her er det duket for trøbbel. I utgangspunktet synes jeg at utfordringer og trøbbel kan være veldig spennende hvis det er i en faglig sammenheng. Faglig trøbbel.

Jeg formulerte et overordnet mål i tre punkter:

1. Utvikle nye temporære kunstuttrykk av høy kunstnerisk kvalitet i et bymiljø i endring
2. Skape aktivitet, synliggjøre og utforske områder som oppgraderes, nabolaget, dets steder, særpreg, historie, kunst, kulturaktører og institusjoner
3. Peke mot oppgraderingen, byutviklingen og kunstens rolle i endringsprosesser. Diskutere hvordan kunst kan skape fellesskap, sosiale opplevelser og styrke eierskap til det offentlige byrommet.

Det er noe jeg har erfaring med; kunst i offentlig rom, kunst og byutvikling, stedsutvikling og temporær kunst. Så begynte arbeidet med å finne ut av hvem som skal være med på dette, og hva er av interesse. Så tråkla vi det til derfra.

Det var et prosjekt der Kulturetaten hadde satt i gang en prosess, der det ikke var så enkelt med kunst. Det var mange interesser på Grünerløkka, og mange næringsinteresser. Det forelå en litt divergerende idé om hva som er kunst og hvilke penger tilhører hvem, for å si det kort. Oppdraget begynte derfor som en kombinasjon av en kaospilot og konsulent – med utvidet mandat - og kuratoransvaret ble tydeliggjort.

Kunstprosjektet fikk navnet SAMMENomGATA og besto av et program med flere underdeler og flere samarbeidende parter. Fokuset har hele tiden vært lokalt på Grünerløkka, lokale samarbeidspartnere og steder, men med relevans for Oslo som by.

– Kan du si noe om hva slags rolle kunsten kan ha i byutvikling?

– Jeg tenker og har tenkt mye på det. Jeg synes det er en veldig interessant og utfordrende kontekst. Hva er det som kommer først og sist? Hvordan kan kunsten egentlig operere? Det er det kunsten i en slik situasjon handler om. Det å utvikle og kuratere i en slik situasjon handler om å manøvrere i denne komplekse situasjonen.

Det er flere overordnede aktører, etater involvert. Aktørene har ulike erfaringer med utvikling av kunstprosjekter. Det igangsettes nye samarbeid på tvers av etater. Og det har vært tilrettelegging for nye aktører. Mange interessegrupper og engasjerte med egne motivasjoner, som ikke sorterer under kunstprosjektet. Og det gjaldt både overordna samarbeidende parter og det lokale næringslivet.

– For å kunne gå inn å formulere et kuratorisk prosjekt må du ha ganske god oversikt over mange prosesser og hva som skal skje på ganske mange nivåer, om jeg forstår deg rett?

– Det har vært en stor del av dette prosjektet, og en start, har vært å sortere: hva er dette?

Mandatet er i utgangspunktet greit – det skal være kunst i en endringsprosess i en oppgraderingsperiode. Kunsten skal være temporær, og det er en budsjettsum. Så er det oppgraderingen, hvor lenge skal den vare? Og det vet vi etter hvert, at vi gjerne kommer inn i en situasjon der fremdriften sprenges. Det skjer masse underveis, med veldig mye usikkerhet. Og det er det du får i fanget. Her er det mye som krever flere ord og virker mer rett fram enn det er. Det gjelder også for Kulturetaten som oppdragsgiver, selv om det ser fint ut på planene. Men arbeidet med å etablere hovedsamarbeidspartnere og noen hovedfokus for dem – hvordan er de interessert i å bidra? Er det, for eksempel, å bidra med folk i forbindelse med åpninger? Materiell? Er det å legge til rette for situasjoner og flater i byrommet? Er det mer offisielt, at du har navnet ditt og du er en offisiell støttespiller og avsender? Sånne ting.

– Kan du si noe om hvordan programmet utfoldet seg?

– Hele SAMMENomGATA-prosjektet ble annonsert med en åpen konkurranse til et prosjekt på Schous plass. Det var et signal om å være åpen, og få mange engasjert. Og det var kjempegod innsendelse, med mange gode deltagere i konkurransen.

Denne starten var lagt opp som et samarbeid med Deichman Grünerløkka om Schous plass som sted, og situasjon med tilknytning til biblioteket. Der vant en gruppe som heter Body Carthography Project. De kommer fra dansefeltet og har arbeidet internasjonalt i mange år, og jeg synes det var interessant å få inn samtidsdansen i en slik temporær samtidskunstsituasjon. Nettopp fordi jeg opplever at dette feltet har vært ganske potent i forhold til temporær kunst. Kanskje på en måte som har manglet litt i den visuelle kunsten. Det pågikk i et par måneder og hadde veldig stort nedslagsfelt. De arbeidet på stedet og jobbet direkte med publikum. Verket «Togethering» bestod av planlagte forestillinger, tok inn eksterne samarbeidspartnere og hadde kurs. Det var veldig høy aktivitet over to måneder. Både inne på biblioteket og i området utenfor. Performance og workshops over en periode på fem uker. «Togethering» var også en del av Oslo kulturnatt.

“Radical togetherness” er et begrep Olive Bieringa og Otto Ramstad, som er kunstneriske ledere av Body Cartograpy Project, snakker om og som jeg synes var interessant og som jeg også har forholdt meg en del til. Deres fokus var veldig konkret på stedet, på bevegelse, på kropp, interaksjon, det mentale rommet som oppstår. Alt dette legger de i begrepet radical togetherness; å være sammen, det synes jeg tar opp i seg noe likt utfordringene man holder på med i temporær kunst og i offentligheten.

Konkurransen ble etterfulgt av et delprosjekt med Oslo kulturskole. Bymiljøetaten var interessert i å få til et kunstprosjekt i forbindelse med sine byggeprosjekter som handlet om byggegjerdene. Det var et sideprosjekt som var deres ansvar, og med deres penger, der Kulturetaten og SAMMENomGATA ved meg var rådgivende og ivaretok det kunstfaglige. Det ble et fint samarbeid med kulturskolen, en stor gruppe elever og lærere. Lærerstaben har kunstutdannelse og er aktive kunstnere, noe som var viktig for valget og resultatet.

– SAMMENomGATA og “radical togertherness” er jo begreper eller formuleringer som kan henspille på former for prosesser som skaper fellesskap, tenker jeg. Har det vært et fokus hos deg?

– Ja. Jeg tenkte her at dette var veldig produktivt å ha med, at det virkelig gikk inn i kjernen av det jeg ønsket at prosjektet skulle si noe om.

Temporære kunstprosjekter har en mulighet til å kommunisere mer eller mindre demokratisk eller direkte enn når du har et statisk eller et permanent verk. Disse prosjektene diskuterer jo hva er verksbegrepet og hva skal kunst i offentlig rom være. Hva er produktivt i at det er i en endringsprosess? Sånne ting har jeg vært opptatt av.

– Hvordan utviklet SAMMENomGATA seg videre?

– Det neste var en prosjektdel på Atelier Nord. Jeg ønsket et samarbeid med den institusjonen på Grünerløkkka som har fokus på visuell kunst, der Atelier Nord var medkurator, og premissene for et prosjekt ble utviklet i samarbeid. Min interesse med denne prosjektdelen var parken Olaf Ryes plass og Atelier Nord, som er plassert i et gammelt bygg eid av Oslo kommune som både har vært frikirke og kvinneasyl før det ble kunstneratelierer og hjem for Atelier Nord sin virksomhet.

Det var med fokus på Olaf Ryes plass og deres sted, med galleriutstilling, seminarer og samtaler. Prosjektet på Schous plass og Deichman Grunerløkka som Body Cartography Project gjennomførte, handlet mye om å arbeide med et sted og en situasjon som kunne nå bredt. Biblioteket har mange tusen besøkende i måneden. Atelier Nord, og Ida Gosh som nyansatt leder fikk med den fine kunstneren Mai Hofstad Gunnes, som stort sett jobber med video, til å kuratere, og så utviklet de prosjektet «Signalfeil på Olaf Ryes plass». Det bestod av mange nyproduserte verk, samtaler og seminar – et stort program.

– Så kom korona midt opp i det hele, det må ha innebåret en del utfordringer?

– Her har vi både en endringsprosess – en gate som helt fysisk skal endres – og en mental endringsprosess i forhold til stedet. Hva endringer innebærer for folk helt konkret og mentalt. Så kommer korona på toppen av det. Det ble veldig mye usikkerhet på samme tid, som har fått ulike, både interessante og utfordrende utslag. I noen tilfeller har det gitt interessante utslag, i andre tilfeller har det gjort at det har blitt umulig å få gjennomført ting. Engstelsen for det offentlige rom og smitte har vært stor, og viljen og kraften til samarbeid har variert.

En projektdel som jeg hadde stor tro på og ambisjoner for måtte avlyses helt, på grunn av korona. Det var et samarbeid med Sporveien om et performance-program på trikken. Jeg sonderte mange kunstnere, men gikk heldigvis ikke inn i noen avtaler før prosjektdelen gikk i vasken. Vi var kommet så langt at en liste med aktuelle kunstnere var blitt presentert for Sporveien, før hele byens befolkning ble anmodet om å ta minst mulig trikk på grunn av smittefaren. Trikken døde jo rett og slett i en periode.

Tegneklubben og Lotte Konow Lund kom inn i denne delen av prosjektet, og begge deler var i utgangspunktet tenkt for trikken. Så ble de utkrystallisert til to selvstendige prosjekter og utviklet videre.

– Kan du fortelle om Tegneklubben og prosjektet Her slutter Grünerløkka?

– Jeg ønsket at SAMMENomGATA skulle samarbeide med Grünerløkka lufthavn og galleri 69. Til forskjell fra Atelier Nord, som er en del av det etablerte visuelle kunstfeltet, med offentlig støtte og daglig drift, er Galleri 69 et lite kunstnerdrevet visningsrom og ikke en etablert aktør på samme måte, men like fullt en viktig aktør på Grünerløkka. Grünerløkka lufthavn og Galleri 69 har jo gjennom mange år klart å være et alternativ, og jeg ville bidra til å synliggjøre det. Det er lite av dette i Oslo etter hvert, både på grunn av mangel på billige lokaler og nok også en vektlegging av mainstream.

Prosjektdelen med Tegneklubben - Grünerløkka, mennesket og bylivet, det var på Galleri 69. Og et samarbeid med Uten tittel Forlag. Det ble en bok, en utstilling og en kampanje for gratis-bok og lokal distribusjon. Det ble også tegninger i reklamemontre på Grünerløkka. I denne siste biten kom også Lotte Konow Lund inn.

Begge prosjektene dreier seg om tegning. Det er ikke det eneste Tegneklubben og Lotte Konow Lund har felles og i denne sammenhengen ikke det viktigste. Det viktige er heller hvordan disse kunstnerne forholder seg til det kollektive i det kunstneriske arbeidet - og kollektive prosesser som livet i og endringene av en by. Ellers har de fellestrekk i en sterk tilknytning til Oslo. Tegneklubben og Lotte Konow Lund er fra samme kunstnergenerasjon og de har på ulikt vis tilknytning til et performativt og relasjonelt arbeid i praksisene sine.

Det at boken var gratis og ble distribuert på Grünerløkka var på mange måter koblingen til det temporære, og også måten tegneklubben jobber på, med arbeidsøkter der de tegner sammen. Utstillingen var jo temporær, men konkret. Boken ble en hendelse som spredte seg veldig og hadde stort nedslag - fra den lokale skobutikken, pølsekiosken til bydelens bibliotek. Så beveget den seg videre ved at den var finne på spesialbokhandlere som Tronsmo, og i enkelte museer og gallerier, og dermed en del av det store kunstkretsløpet.

Men først og fremst var boka å finne hos det lokale næringslivet på Grünerløkka. Da valgte vi veldig tydelig små aktører, butikker som har vært der i årevis, som Store Sko. I tillegg til boken, som på en måte var en flyktig hendelse, en situasjon som gikk over tid, så hadde Tegneklubben tegninger i reklamemontre.

Det var utrolig deilig å komme seg til dette prosjektet etter en lang periode med korona. Det var mye i forkant, mye venting, avlysninger og sånn. Dette begynte før pandemien. Å kunne hale i land et så morsomt overskuddsprosjekt som dette er var utrolig gøy.

– Den siste delen med Lotte Konow Lund ble avrundet rett før sommeren i form av et performativ foredrag, hva kan du si om dette prosjektet?

– Lottes prosjekt, som også markerte slutten på SAMMENomGATA, fikk tittelen “Først nå skjønner vi at vi er mennesker”. Det er et sitat fra fyrstikkarbeidernes streik, fyrstikkjentenes streik, som er en viktig politisk og historisk hendelse i forhold til motstand, arbeiderklasse, Oslohistorie, og Norgeshistorie.

I denne siste prosjektdelen ville jeg fokusere på kunstneren som ser byen. Hvordan endringsprosesser kan forstås gjennom kunst og gjennom kunstnerens blikk. I forhold til det er en kunstner som Lotte ganske åpenbar av flere grunner. En ting er at hun har gjort mye rundt Oslo, hun bor i Oslo, har et sterkt engasjement for Oslo. Hun har etter hvert gjort mange store prosjekter i Oslo, også kunst i offentlig rom-prosjekter. Hun er en anerkjent og veldig aktiv kunstner. Hun har hatt Rådhusatelieret og hun hadde atelier på Borgen i Gamlebyen i Oslo. Det jobbet hun med i verkssammenheng. Hun har intervjuet kunstnere. Hun jobber med tegnebok om Oslo og om det å gå i byen.

Lotte Konow Lund har gjennom hele karrieren vært veldig opptatt av kunstnerrollen, kunstnerøkonomien, og prosjekter som på en eller annen måte forholder seg til Oslo. Som for eksempel gjennom et 12-årig frivillig engasjement på Bredtvet fengsel.

Hun har en viktig rolle som en som har vært særlig opptatt av det å formidle hva det vil si å være kunstner, problematisere kunstnerrollen, kunstnerøkonomien- og økonomi og klasseforskjeller i større perspektiv, sånn som i dette prosjektet.

I verket, som tok form som et performativt foredrag, undersøker hun blant annet forhold som klasse, øst-vest, økonomi, historie, gentrifisering og kjønn. Hun beveger seg i fortellingen gjennom Grünerløkka, ved å fortelle om ulike kunstverk, historiske hendelser, kvinnehistorie, og egen personlige familiehistorie. Det er et foredrag der kunsten tar oss rundt i byen og gjennom det så får vi vite mer om steder, utfordringer og endringer, hendelser, som har relevans for historie, økonomi, gentrifisering, og opplevelsene av hvem vi er som mennesker og samfunn.